#metoo som genre – og engasjement

1498

 

Et utvalg #metoo historier

Kunstbevegelsens lesere tilbys innsikt i en rekke #metoo historier, som gjengitt fra virkeligheten, innen kunsten og akademia. Her er noen av historiene som har kommet til tekst i senere tid.

Send gjerne din historie til email kunstbevegelsen@yahoo.no for evt. videre redigering og publisering, presiser gjerne eksplisitt hvordan du ønsker ordlyden i innlegget. Det tilkommer stadig flere historier, som føyer seg til en lang rekke overtramp. 

Som et introduksjons-perspektiv, introduseres Artemisia Gentileshis bilde av Judith og Holofernes, som en kunsthistorisk kontekst. https://www.theguardian.com/artanddesign/2016/oct/05/artemisia-gentileshi-painter-beyond-caravaggio / https://www.theguardian.com/commentisfree/2018/jul/12/artist-rape-rapist-artemisia-gentileschi-metoo-national-gallery

Et nylig innkjøpt maleri av Gentileshi stilles ut ved National Gallery i London i 2019, Self-portrait as Saint Catherine of Alexandria.

::::::::

10. Etter noen ganske stygge telefon-oppringinger i 02-30 tiden nattestid, hvor innringeren umiddelbart utsatte den søvndyssede, oppringte kunst-prinsessen for sine sadistiske sex-fantasier, dette gjentok seg ved 2-3 anledninger, alltid midt på natten, hun tar telefonen i halvsøvne, og han setter i gang, «Jeg binder deg til stolen, og (…). Hun forhører seg, med Telenor, som gir henne et eget nummer til det de kaller «Sjikane-avdelingen», det virker så stakkarslig tenker hun, og lar så være å melde det. Til hun inviteres i en middag med venner og venners venner. Hun blir sittende ved bordet med en sanger i et kjent band, og de kommer innpå dette med slitsomme fans, stalkers, og denslags. Så merker de at historiene deres ligner, og at det nok til og med kanskje er samme mann som har ringt dem begge. Det oppstår pinlig taushet, for de har kun én felles bekjent, og det er sangerinnens nye kjæreste, en mer eller mindre kjent forfatter.

9. «Kritikeren som ble forbigått av koreografen, utløser en aggressiv tendens hos kritiker. «Til Danstidningen/ Scenekunst, en av deres kritikere er inhabile, Sidsel Pape i forhold til den meget lite objektive recensjon hun skriver om Ibsen-arbeidet Movers and Shakers i 2010, i Scenekunst, og uten forvarsel også i Danstidningen. Artikkelen er skrevet for å sverte, virker det som, da den beskriver forestillingen mer som det den ikke er, som noe annet enn det den i realiteten fremstår som.

Teatermannen Roger Hillerns beundring for koreografen for Ibsen-stykket, dengang hun var under utdannelse ved balletthøgskolen, er en mann som kritiker Pape kan vise seg å ha elsket i sin tid, er det fremkommet. Hillern valgte bort Pape, til fordel for å tilbringe tid med koreografen for stykket, og man ser nu, psykologi er så mangt, at Pape da hun skrev kritikk om koreografens arbeid  i 2010, fremdeles var sterkt preget av denne hendelsen i sin tid, som kan ha vært meget traumantisk for henne den gang. Det er først nå man innser at Pape var sterkt preget av dette, hun ennå opplever som kanskje sitt livs største tragedie, da hun i 2010 valgte å lese stykket helt feilaktig, med et narcissistisk brilleglass.

Koreografen var intetanende om dette, og ble riktignok i sin tid fortalt av Hillern at det ikke var noe mellom dem, at han ikke fant Pape tiltrekkende. Men hvor Pape ennå, den dag i dag, og i 2010, til lesernes og andre kritikeres frustrasjon, så for seg – fritt sitert, «transperente kjoler og mykpornografisk dans», der andre mer objektivt interesserte kritikere, fant meningsfull dekonstruktivisme, på internasjonalt høyt nivå.

Pape er ikke i stand til å diskutere koreografens arbeider på en vitenskapelig faglig adekvat måte, og Scenekunst/ Danstidningen bes herved om å slette linken, da kritikeren ansees som ubetvilelig inhabil, uten evne til kritisk distanse til kunsten. Det oppleves utelukkende som en form for hevn, fra Papes side, det er uredelig, og sterkt kritikkverdig. MVH.»

Litteratur: 
Adekvat kritikk: http://www.scenekunst.no/sak/barna-slar-tilbake/

Useriøst svada av en inhabil kritiker: http://www.danstidningen.se/2010/09/06/narcisisstisk-performance-2/

Dette er en historie om en kritikers maktmisbruk til fulle, som ikke kan aksepteres.

8. https://www.nrk.no/kultur/xl/forsokte-a-varsle-om-laerer-ved-kunsthogskolen-i-en-arrekke-1.13897801

7. «Ved et tilbud om arbeid som kultur-skribent, ble det foreslått av redaktør å gå en tur langs sjøen, ved det nye nasjonalmuseet, de setter seg ned ved en benk med utsikt over sjøen. Midt under samtalen, befølte redaktøren henne over kjolen og på deler av kroppen, raskt, før hun kunne stanse det, hvorpå, siden det var andre mennesker tilstede i nærheten, hun stille bare latet som ingenting, og fortsatte samtalen, som om det ikke var hendt. I etterkant har hun undret seg over hva som hendte og hva som kan ha foranlediget det, og hun har tenkt på om det er slik samtlige av de kvinnelige skribentene i hans redaksjoner opp gjennom tiden har fått, og beholdt oppdrag. Hun har ikke latt det skje siden, først og fremst da han ikke er hennes type som mann, kanskje til en viss grad intellektuelt, men han er trangsynt, har stor ølvom, er utrent og virker klåete og slu, selvopptatt. En tidligere kollega kalte ham en elendig skribent, selv om han har en delgrad av filosofi som utdannelse. Hvilke kompromiss som evt. måtte inngås ved videre samarbeid er usikkert, men er glad man kom seg ut av dette med æren i behold, på noen måte. Ved nærmere ettertanke, etter å ha levert og fått publisert flere godt eksponert artikler, er forslag til nye nå etterhvert kommet i retur, med påskriften «Dette er ikke egentlig/ lenger et interessefelt for avisen.»

6. «Som en av dagens lærere ved kunsthøgskolen, meldte jeg i fra ved flere anledninger om utpreget seksuelt maktmisbruk fra en mannlig lærer, både til fagforening og koreografer (som meldte det videre ved flere anledninger uten å bli hørt) i feltet, dette var på sent nittitall.» Først nå er læreren konfrontert med dette på en forsvarlig måte.

5. «Innen kunstmiljøet, les dans, kan det være en del konkurranse om roller i det profesjonelle virket. En av kunsthøgskolens ansatte er en som ikke kom inn ved audition til opera-balletten, og som deretter surmulende fullførte statens balletthøgskole i sin tid. Hun er utpreget sjalu, og ble rasende da hennes tilkommende, en mannlig skuespiller, en gang på nittitallet reiste på turné med et ensemble (hvor hun heller ikke var utvalgt ved audition), hvor flere av de kvinnelige utøvende tidvis ikke bar klær. Dette ubegrunnede naget mot enkeltskikkelser i fagmiljøet, bare fordi de var vakre, har hun båret på overfor disse siden, og det har gått så langt som at da hun ble ansatt med ansvar for teori-fag på kunsthøgskolen, utelot hun kunstfaglige fra dansepensum, med begrunnelse i dette. Det oppleves som maktmisbruk, og utpreget #metoo, men først og fremst som ikke-faglig fundert, uprofesjonelt med andre ord, og rent historisk villedende, helt enkelt ikke tolererbart i det store og hele.»

4. «Etter å ha fullført et lengre forskeropphold vet et universitet, i forbindelse med et større forskningsprosjekt, var overraskelsen stor, da en eldre professor emeritus en ettermiddags sommeravslutning i sosial kollega-sammenheng, brått grep fast i armene mine og kysset meg på halsen, og begynte å beføle min overkropp, i gangen på vei til felleskjøkkenet i universitetets bygg. Etter å ha revet meg løs, og gitt beskjed om at – «Det der kan du bare slutte med, ha deg vekk», gav jeg en tid senere beskjed til administrasjonen, at de skulle se til at mannen ble gitt beskjed om at jeg ikke var tilknyttet universitetet for å tilfredsstille denslags behov. Administrasjonen ba meg tenke over, at dersom jeg ønsket, kunne man lave et skikkelig helvete for ham, men jeg takket nei til det, og var tilfreds så lenge han aldri mer berørte meg, på noen måte. Han var visst kjent for, kom det frem i løpet av denne tiden, å ha unge studiner fra andre land boende, i hybler og rom tilknyttet ulike studier, som han også innledet forhold til. Hendelsen var skremmende, og en vekker.»

2. og 3. «(2.) Han var scenekunstfeltets unge nye storsjarmør, og kunne skilte med å ha vært sammen med bare de peneste jentene. Han hadde søkt Teaterhøgskolen uten å komme inn, men gikk jevnlig til psykolog og bearbeidet sin personlighet, som en mulighet for senere inntak, fortalte han etterhvert sine venner, og kom inn til sist. Etter at han av sin psykolog hadde mottatt råd om daglig å anvende medisinen Naproxen, i prinsippet ment for muskelskader, men han hadde av sin psykolog visstnok fått det foreskrevet mot muskelspenninger, utløst av aggressivitet, skulle det vise seg. Med sin nye kjæreste sov han pent, før han en natt med ett snudde seg mot henne og utførte en ukjærlig, anal sovevoldtekt. Halv-våken våknet hun brått av smerte, og gråt i det stille da hun forsto hva som hadde hendt, hun var usikker på hvordan det skulle gå mellom dem fremover, og forsto ikke forløpet eller årsaken til den utpreget aggressive hendelsen, annet enn at det kunne foreskrives hans mentale tilstand, som nok kunne vise seg å være verre enn hans popularitet i de yngre kunstneriske kretser skulle tilsi. De holdt hender dagen etter, og gikk langs hovedgaten i solskinn, han smilte. Han forstår ikke, tenkte hun, men hun forsto heller ikke betydningen av hva som hadde skjedd. Det er slutt, tenkte hun. Hun ville ikke, ønsket ikke å møte ham igjen, og trakk seg høflig vekk fra ham. «Men jeg elsker deg jo», nær ropte han, da han senere forsto at det var slutt. Dilemmaet er at da han senere ble (3.) sammen med nok en ny av feltets vakre, talentfulle  – denne gang  en billedkunst-student, sovnet han visstnok utfestet på benken på sykehuset da han fulgte henne dit, for at hun skulle abortere hans barn, mot hennes vilje, noe hun fortalte videre, hun avsluttet deretter karriere og studier i etterkant som konsekvens. En fremstående kvinnelig teatersjef har under tiden offentlig kalt ham den største drittsekken på to ben, i fagmiljøet. Da han noen år senere ble sammen med nok en kultur-aktør, som senere skulle bli førsteamanuensis ved kunsthøgskolen, som nær venninne av og tidligere kollega av dekanen for det spesifikke instituttet, fra dengang de var yrkesaktive innen den utøvende delen av feltet, blir det tydelig at han på mange måter viser seg å fortsatt bryte etiske grenser, som det ikke uten videre er mulig å fraskrive seg ansvar for. En av disse foregående jentene, tillot seg å presentere dilemmaet for denne hans siste offisielle samboer, desverre uten synlig reaksjon – lenge før hun ble førsteamanuensis, som en profesjonell kollegial gest. Da hans samboer ble ansatt ved kunsthøgskolen, skjedde det imidlertid uheldigvis noe med hans personlighets-messige utvikling, som på nytt kan virke alarmerende. Tydelig beruset kontakter han plutselig svært selvhøytidelig en av jentene han tidligere har forbrutt seg overfor. I full offentlighet under en internasjonal flyreise hvor de begge tilfeldigvis var passasjerer, kommer han gående frem til hennes plass og sier høyt, i flere uvedkommendes påhør: – «Eg høre du har sagt at eg har voldtatt deg». Dette ble sagt underveis på en fly-distanse, så lenge som 1-2 decennier senere, i nyere tid. Det var på det tidspunktet gått 10-15 år uten at de hadde vekslet mer enn et par høflige hils. Dette nå på et tidspunkt hvor hun topper egen internasjonal karriere, mens hans var på hell som filmskuespiller. Han fortsatte videre høylytt og stadig beruset å snakke til henne ved bagasjebåndet om filmer han hadde spilt i, og spurte deretter om å få bli med henne hjem, og overnatte hos henne. Der og da smilte hun brydd, vinket ham bort, og svarte «Ha det bra, og gå hjem nå, til din kone». I etterkant ble fornærmede i tvil om hva hun skulle gjøre videre med den ubehagelige opplevelsen, og valgte å offisielt respondere på hendelsen via en høflig sms, da de nå var mer å anse som kolleger i det profesjonelle kunstfeltet, hvor hun skriver noe slikt som «Takk for sist, et uventet møte, alt vel.» Dette da hun så lenge etter hendelsen ikke ønsket å fremstå som et offer, og fordi hans samboer (kone?) på dette tidspunkt er å anse som en av hennes kolleger, med en viss diskursmakt over jevnbyrdige kollegers virkefelt. Det kan desverre vise seg i etterkant at hans samboer forsøksvis har bidratt til å hindre videre fremgang, da hun satte seg til å avgjøre om hennes manns tidligere offer/ fornærmede skulle få vise sin kunst ved en landsdekkende og internasjonal visningsarena i 2010, gjennom et styreverv, hun burde da meldt seg inhabil. I stedet anerkjente hun arbeidet muntlig overfor kunstneren/ her fornærmede, men sørget samtidig for at det ikke ble vist på den nevnte arena, til tross for at det via andre visningssteder ble vist internasjonalt i mer betydningsfulle sammenhenger. Dertil i løpet av senere år, har hun videre hindret at fornærmede blir nevnt i det som var ment som seriøse, nasjonalt betydningsfulle sammenhenger, som historisk oversiktsmessige pensum-skriv. Det er i et utvidet tilbakeskuende tidspespektiv blitt lettere å se, at i tiden denne mannen kontaktet den fornærmede på flyet, ble samtidig hans samboer ansatt ved kunsthøgskolen. Situasjonen ville da medføre et større behov for avstandstaken til hendelsen, både for ham og hans samboer. Utfordringen er at samtlige involverte her, alle 3 på det tidspunktet han kontaktet henne på flyet, har rukket å bli kunst-faglig anerkjente størrelser. Det kan brått ha blitt viktig for paret å forsøksvis forsvake en kollega med ugild erfaring med en av dem, når de jevnlig er i middag med dekanen på privaten gjennom hans samboers jobb-forfremmelse, i kulturlivets Nesodden-segment? I etterkant av flyepisoden, er han imidlertid mer eller mindre forsvunnet fra yrkesarenaen, mens hans samboer etterhvert er å finne som ma-programansvarlig i høgskolesammenheng. Det som selvsagt er en utfordring nå, så lenge etter, er at det på hans samboers nivå, innen et landsdekkende yrkes-studie innen fagfeltet både hun og fornærmede begge i utgangspunktet tilhører, ikke lenger blir nevnt med ord i samtidsdans-pensum at hennes kollega, den fornærmede part, har en internasjonal kunstpraksis av betydning, til tross for at den er omfattende og av signifikant format. Fornærmede er i ulike sammenhenger ekstensivt invitert til å undervise lærerne ved institusjonen via workshops, hvorav de fører deler av dette materialet videre til sine studenter. Slik mottar skolen fornærmedes kompetanse, og viderefører dette materialet, uten at fornærmede selv inviteres inn. Alt dette er en omgåelse av førstehånds-kompetanse, som studentene ikke er tjent med. En program-ansvarlig i høgskolesammenheng, vil normalt sett, naturligvis se dette som sin ansvars-oppgave. Men problem er til for å løses, på et tidligere tidspunkt måtte man per konsensus akseptere denslags maktmisbruk, men det var riktignok før #metoo.»

Tidligere #metoo fortellinger fra kunstsektoren, her gjengitt som nr. 1: https://herstay.wordpress.com/2017/12/19/monica-emilie-herstad-at-ekely-photographed-by-tom-sandberg/

https://wordpress.com/post/kunstbevegelsen.wordpress.com/12888

Som en epilog, egner denne artikkelen seg, «Kvinner som hater kvinner», med hovedvekt på begynnelsen. Forfattet av Lene Wikander for NRK, https://www.nrk.no/ytring/kvinner-som-hater-kvinner-1.14113828

Hun skriver: «Det er alle dem som vet, men ikke sier fra. Alle dem som blir varslet, men ikke foretar seg noe. Alle de som aksepterer uakseptabel adferd. Alle de som ikke vil blande seg. Alle de som lar være å reagere for å beskytte sin egen posisjon og alle de som bare vil være en av gutta eller godt likt. Det er de som er selve hovedproblemet med #Metoo. Kvinner og menn som lar det skje.

– Situasjonen ved Kunsthøgskolen er langt fra unik, den er typisk.

Grunnen til at de aller fleste undertrykkende kulturer, regimer og systemer har vist seg så levedyktige, er jo fordi at undertrykkelsen internaliseres. Gjennom sosial kontroll, latterliggjøring, tap av privilegier og sosial verdi, overføres undertrykkelsen fra de undertrykkende til de undertrykte.»

 

artemisia-gentileschi-judith-and-maidservant-with-the-head-of-holofernes-print-L-1128-fn5_23x30

(Detalj fra en reproduksjon av et av Artemisia Gentileshis barokke verk fra 1600-tallet)

 

Litteratur:

https://www.theguardian.com/artanddesign/2018/jul/06/national-gallery-buys-artemisia-gentileschi-masterpiece-for-36m

 

 

 

Reklamer

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: