Skyhøye regi-ambisjoner til perfekt ensemble

 

1

 

Tyske Pina Bausch ensemble med Oslo-premiere

Det er intet mindre enn en sensasjon, at Tanztheater Wupperthal Pina Bausch ensemble har internasjonal  premiere på sitt nye verk i Oslo.

Sist jeg var så heldig å se ensemblet i aksjon, var i Mumbai da vi gjestet samme festival, med forestilling der i 2008, et år innen Pina Bausch gikk bort i 2009, må hun hvile i fred.

Det var på den tid tema for diskusjon, hvordan ensemblet skulle bringe den kunstneriske arven videre, som rent repertoir-danseteater, som nyskapende, eller legge ned. Nå, 9 år senere, kan ensemblet vise seg å ha vovet seg inn i en ny retning, om enn som repertoir-turnerende, så har de for første gang eksperimentert med en utenforstående koreograf.

Det er slik sett for gode nordmenn ikke mindre sensasjonelt, at koreografen her med sin regi – for dette legendariske Pina Bausch ensemblet – denne gang er norsk, bergenseren Alan Lucien Øyen.

Mens han tidligere har presentert en rekke lengre verk for ulike utøvere, må det sies at her har han opplagt funnet tonen, med et stringent ensemble ingen ringere enn verdensberømte, uovertruffent legendariske Pina Bausch ensemble, det er storartet.

 

Høye idealer

Hans høye ambisjoner i møte med Pina Bausch ensemblets perfeksjon og eminens er en god match for ham, samtidig som ensemblet får utforsket individuelt potensiale ved hver enkelt danser, som aldri før.

Der hvor Øyens koreografi, tidligere har hatt en tendens til å bli vel langdryg med størrelser av ujevn kvalitet i eget ensemble, får han ved å jobbe med et så samkjørt ensemble som her med topp utøvere, en mulighet til å stramme inn egen kreativitet og nærmest lykkes med å gjennomføre en stringent koreografisk regi på rundt 3 timer.

Det er lang tid på operaens hovedscene, og bare i begynnelsen virker det som om Øyen er seg selv og teksten nok, og nærmest glemmer det briljante ensemble han jobber med, i en lang introduksjon på nær 15 minutter, det er minst 5 minutter for lenge, før dansen for alvor starter.

Forestillingens gjentakende tema tangerer ubehag, det er som om fortellerstemmen konstant avdekker hans tidligere synder, i en evig botsøvelse, som med et skrik unngår å virke fanatisk morbid engasjert. En tilsynelatende kronisk plaget samvittighet drar ham like inn i besettelsen, galskapen eller manien, kort sagt, det er ingen barneforestilling.

 

3

 

Epos

Det nevnes – da Pina Bausch ensemble på Operaens hovedscene i Oslo i seg selv er en sann sensasjon og lokkedue, at overraskelsen for tradisjonelt publikum flest når dansen uteblir så lenge, er en risiko å ta. Tidvis minner produksjonen mer om en sær «Scene 2 produksjon», og til det er ensemblet og formatet kvalitetsmessig altfor dyrebart å bli utsatt for, i den grad den alternative scenen byr på kodet lukkethet. Likevel er det i møte med teksten ensemblet utfolder seg i nye vendinger, og det er interessant og rørende vakkert, scenografien og det store ensemblet fordrer god plass.

Balansen blir tydelig utover i annen akt, det sære i dialog med det briljante, stadig nye inngangsporter til fortellingen, mester-verket kommer tilsyne, det er en bragd. Det er ingen vei tilbake, møtet mellom Øyen og Pina Bausch ensemblet er forløsende for begge parter, også for et publikum, som fremstår tidvis som å tangere det geniale.

 

Sterk produsent

Adolphe Binder som intendant og produsent har hentet inn en mann for sin hatt med Øyen, hun visste hva hun gjorde ved å plukke nettopp ham, til oppgaven, de lykkes.

Mens Øyen kan sies å være et overflødighetshorn av ideer og påfunn, strammes dette dramaturgisk inn ved det stringente Bausch ensemble, og det utløses slik nye kvaliteter ved både ensemble og koreograf.

Forandringen er tydelig, siden 2008, ensemblet spiller nå for det meste repertoir fra Pina Bausch selv. Dette verket er et steg i en ny retning, med invitt til nye koreografer om å samarbeide, med et alltid like stringent og spennende ensemble, i progress.

 

Referanse-kunst

I del 2 ser man tendenser til referanser som til Pina Bauschs signatur- verk Café Müller, like raskt som det løses opp igjen. Sand anvendt på nye måter og scenografiske overraskelser fra himmelen, velkjente grep fra det Bausch´ske univers.

Det er likefullt ut over i del 2 at tydelige glimt av referanser til regissører som den amerikanske koreografen Forsythe og dansk films Von Trier kommer opp, Alan Lucien Øyen kan med dette nå sidestilles større internasjonale kapasiteter, uten tvil.

Det som kan sies å toppe denne kvelden, er likevel det sceniske nærvær til de skjønne utøverne i Pina Bausch ensemble, 3 timer på nært hold med disse flotte utøverne, stjernedanserne, hvilken enestående mulighet til å studere det fullendte. Med så mye tekst, og fokus på de små detaljer, er det god tid til å studere personlighetene og skikkelsene i ensemblet, som enkeltstående karakterer.

Emma Barrowman åpner med en sterk solo i gult, fortryllende. Senere er det Stefanie Troyak som imponerer. Julie Shanahan er likevel den som gir et sterkt preg på forestillingen, med referanser til Ibsen´s Hedda – her bringes Ibsen inn, det er å anse som nytt i Bausch-sammenenheng, og godeste David Lynch. Wim Wenders, Fellini, i stadig nye filmatiske vendinger, velkjente inspirasjonskilder som mer frekvent er relatert til Bausch´ egne verk.

Videre sammen med både den skjønne Helena Pikon, Nazareth Panadero, Kim Nayoung, og andre medvirkende som Regina Advento, Pau Aran Gimeno, Rainer Behr, Andrey Berezin, Çağdaş Ermis, Jonathan Fredrickson, Douglas Letheren, Eddie Martinez, Aida Vainieri, og vakre Tsai-Chin Yu, samtlige kapasiteter ivaretas ved å fremvise interessante duetter eller soli, og monologer, i et flatterende filmatisk lys.

 

Epilog: 

Første gang jeg fikk se Pina Bausch´s verk, var som dansestudent i Paris på nittitallet, under en dansefilmfestival, Die Klage der Kaiserin, senere har jeg vært heldig å få danse som gjeste-performer i Raimund Hoghe´s Throwing your body into the fight, i år 2001, han var Bausch´s dramaturg i en tidlig og avgjørende fase av hennes utvikling som koreograf.

Under tiden har jeg sett Bausch´ verk i ulike sammenhenger,  og i India, hvor vi deltok på samme festival under Bharat Rang Mahotsav i New Delhi og i Mumbai i 2008.

I 2009 forfattet jeg artikler om hennes virke i henholdsvis Kunstkritikk, og i Norsk teater- og Shakespeare-tidsskrift.

Monica Emilie Herstad

 

Litteratur:

 

http://www.kunstkritikk.no/artikler/en-legende-innen-europeisk-danseteater/?d=no

 

::::::::

 

En produksjon fra Tanztheater Wuppertal Pina Bausch.
Samproduksjon med Théâtre de la Ville-Paris / Chaillot-Théâtre national de la Danse, Paris, Sadler’s Wells, London, Nasjonalballetten, Oslo.

Støttet av Kunststiftung NRW.

Forestillingen turnerer Wuppertal, Oslo, Berlin (Tanz im August), London, Paris

::::::::

https://operaen.no/forestillinger/tanztheater-wuppertal-pina-bausch/

https://www.tanzimaugust.de/en/production/detail/tanztheater-wuppertal-pina-bausch-alan-lucien-oeyen-neues-stueck-ii-1/

 

REKLAME:

 

Reklamer

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: