Kunsten og den kvantitative æra

Tallenes tidsalder og dens preg på kunsten

I kunstprosjektet Kunstbevegelsen som forum for refleksjon, har det lenge vært fundert over, hvordan en kunstner kan forandre seg til å bli en mer næringsinteressert aktør.

Utfordringen har langt på vei vært at det er å anse som to adskilte domener, kunst og næring, to verdener.

::::::::

Nøkkelen til forståelsen av kunsten og kunstnerens plass i dagens verden, kan vise seg å ligge i selve verdensanskuelsen, mer enn som et kunstnerens anliggende alene.

Verden befinner seg i den kvantitative tidsalder, hvor det målbare har et fortrinn, ikke ulikt tankegangen innen det AI-algoritme teoretiske området, hvor det hevdes at bare det som kan måles eksisterer, simpelthen. Når ikke alt mellom himmel og jord kan måles, skulle det tilsi at kun det som kan registreres i et tellbart system kan hevdes å være eksistensberettiget? I et næringsperspektiv, vil svaret være ja. Og der oppstår de lærdes strid, i diskusjonen mellom størrelser av uegennyttig kunst og profitabel sådan, det er et spørsmål om kvalitet, og den gis liten plass i det kvantitative univers.

Men det er håp for en om ikke trigger-lykkelig, så en forenlig sameksistens mellom de to. Mens ´bitcoin´ og ´forretningsplan´ lenge har vært å anse som suspekte fyord i et kunstens vokabular, vil det økonomiske språk sett i lys av en fornyet verdensanskuelse, uten videre kunne implementeres i en kunstners mer ytre dimensjon, i sin kontakt med verden.

I en form for gitt, hverdagslig dialog, ved nettopp ikke personlig eller kunstfaglig å ta til seg et enklere ordforråd forbundet med en mindre kompleks virkelighetsforståelse, men  i stedet å gi det hele plass i et utvidet verdensvokabular, ved å gi rom for en form for et tredje språk, – som kan oppstå i kunstnerens møte med, og fortolkning av verden. Her kan en dimensjon av kvantifisert språkførsel, enklere gis mulighet til å operere i grensesnittet mellom de to anliggender – der hvor kunstneren ikke bare språkliggjør seg innen eget fagfelt, men tilgjengeliggjør en flik av sin verden for et utvidet, tellbart samfunn, mer eller mindre like lett som å anvende bankkort på Helios grønnsaksmarked, eller Reindyrka som sådan.

Det vil si, at ved grunnleggende å forstå at verden nå i tillegg til å befinne seg i det som kalles en anthropocene tidsalder, samtidig befinner seg – og kanskje nettopp derfor, parallelt i en tellbar tilstand, i den kvantitative æra – med et der tilhørende tallfokusert kunstøkonomisk grunnsyn, kan kunstneren og kunstlivet nettopp, i stedet for å ansees som en utgiftspost i oljefondets portefølje, telles som en ressurs.

Med kunnskap og anvendt forskning i form av realisering av gjennomførte kunstprosjekt som egenkapital, gjerne informasjonsmessig lagret i et kunstens Diwala-nettverk/ informasjons-bank (copyright: Kunstbevegelsen), vil kunstneren og dennes egenkapital igjen kunne være å anse som økonomisk restituert og  i balanse, til berikelse for et samfunn i omstilling.

Ved å telle det kunstfaglige som en udefinerbar størrelse – men av verdifull betydning – det handler om samfunnssyn, vil det igjen være kunstneren selv, kunstkritikeren og det informerte publikum, og ikke billettsalgautomaten alene, eller et uforløst byråkrati, som bidrar til å avgjøre en utstillings suksess.

På den annen side, ved at kunstneren anvender sitt potensiale som tellbart flink, gjennom kunsten og dens relaterte underkategorier, gjennom å skape og utøve kunst, undervise, skrive fag-relatert litteratur, holde foredrag, og representere, studere videre, vil kunstneren kunne være en aktiv del av den tellbare kunst-økonomien og ikke bare i diskusjonsfora og organisasjonene rundt, ment for å underbygge kunsten.

Tilbake til begynnelsen, utfordringene i et kvantitativt verdensbilde har formelig stått i kø, for den marginaliserte erke-kunstner-skikkelsen, som på mange måter lenge har tilhørt et image-relatert dilemma – som skulle det hjelpe at kunstneren ikledde seg en lyseblå BI-skjorte, ved at den nye økonomien var en form for drakt, det beskriver selvsagt ikke hvor skoen trykker. Heller ikke en form for ny hårklipp, eller brille-design, som om et nasalt bakoverlent preg på npm-foredrageren skulle kunne overbevise et sekterisk kunstsegment om den nye nærings-kunstens uovertrufne overlegenhet, nei, den tid er lykksaligvis passé. Til det er kunsten for dyrebar, og den sanne kunstsamler lar seg ikke overbevise.

I en fase hvor ikke bare guttene på bakerste benk i klasserommet blir skuespillere, men også mors beste barn, og de daglig blir kjørt i suv til kulturskolen, som var kulturfeltet et yrke verdt å satse på også for økonomisk velgående familier, er det klart at den enkeltes ansvar og epistemologi må kartliggjøres, med oversikt og nummer som mantra.

Å ligge seg til toppen, skal ikke lenger være mulig – ei heller innen kunstlivet, eksponert og synliggjort gjennom praktiske kampanjer i sosiale medier, det er positivt at en overgreps-kultur belyses.

Større kunstmagasin påpeker nylig utfordringen det er, å være et lite talentspeidende og suksess-genererende galleri, målt i forhold til de større internasjonale kunstmesser, ved at det er de små som tar risikoen ved å utvikle det som kan vise seg å være et talent, mens de større galleriene tar gevinsten uten å bære kostnaden for selve talentutviklingen. Det viser seg gjennom nyere trend-måling.. at de mer nisje-pregede ofte er premissleverandør for de store, internasjonalt. Det vil si, de galleri som primært tar kunsten alvorlig, først og fremst, og litt på siden velger å bære det økonomiske som en ikke ekvivalent størrelse sett i forhold til kunstnerisk suksess, er ikke bare retningsgivende for kunstens kvantitative effekt, men, de blir ofte ansett som tillitsvekkende mht smakfullhet, les: kvalitetsbærende egenskaper. Kunstmarkedene, de store messene, avtar som forum for nyskapende kunst og innovasjon, kan Andrew Goldstein i ArtNet nylig fortelle, sitat 1).

Andre påpeker verdien av å telle vekk, med andre ord redusere, antall kultur-byråkrater, pedagoger og medstudenter per anvendbar og nyttegjørende kunstner i det store samfunnsbildet. Her er utfordringen at de tre kunst-relaterte yrkeskategoriene, henholdsvis -byråkrat, -lærer og -student, nær er de eneste sysselsettings-formularene innen kunst- og kultur-sektoren som foreløpig er mulig å anse som faste engasjement, utenom velferds-lignende tiltak. Det vil dermed alltid arbeidslinjistisk sett, være et bredt politisk gehør for at det segmentet av arbeidsmarked-sektoren skal økes, og ikke minkes.

Kunstneren som praksis-nær, bør likefullt beholde definisjonsmakten og selv regjere egen karriere i et slikt byråkrativelde, i fare for å drukne i en middelmådighetsdyrkende sikkerhetskultur – som jo erfaringsmessig står i et rakt motforhold til den durkdrevent risikopregede kunstner, med en mer orginal form for suksess.

Et velgående lands kunst-byråkrati og -infrastruktur, skal og bør selvsagt ikke bare handle om den ene kapasiteten som gjør utpreget suksess internasjonalt, alene, men om å sikre inntekt og velferd for landets stadig økende rekruttering til kunsfagfeltet, for fremtiden – en utfordring for et land i omstilling. Samtidig som de få som gjør suksess utenlands må anerkjennes og gis god behandling nasjonalt, med det internasjonale som bakteppe og observatør.

For en kvalitativt orientert kunstner i et kvantitativt verdensbilde, er dette alfa omega.

Å forstå nøkkelen til forandring, forholde seg til den og anvende den, kan være ensbetydende med og nødvendig for, kunstnerisk og økonomisk suksess, også for fremtiden.

 

Litteratur:

  1. https://news.artnet.com/market/team-gallerys-jose-freire-on-the-zero-sum-art-market-1235933
  2. http://beretandboina.blogspot.no/2014/08/mary-quant.html

 

Illustrasjonsfoto:

Mmary Quantish

Billedtekst:

  1. Et eksperiment: En maryquant´ish men fransk alpelue 2) og en lyseblå forretningslivs-bluse lar seg image-messig meget vel forene. Autoportrett her ved kunstner-redaktrisen selv, i et eget rom, atelieret, 2018, med trykkpressen klar..
  2. Modellen Twiggy fotografert iført Mary Quant beret/ alpelue:

 

mary+q

 

Et foredrag om hvordan kunstnerens ekspertise kan nærings-tilpasses:

 

 

Reklamer

Kommentarer er stengt.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: