Dannelseslektyre og levekår-statistikk

Kunstpamflett_forside_lav-228x228

En statistisk pamflett over kunstnernes levekår

«Siden 2006 har kunstnerlønningene gått ned rundt 10 prosent i inntekter fra sitt kunstneriske virke, mens resten av befolkningen har økt med 25 prosent i samme periode.»

  • Sitat, boken «Å leve av kunsten», Manifest Forlag 2017

::::::::

I underkant av kun 1/5 av norske profesjonelle kunstnere og kulturarbeidere er fast ansatt. Likevel har støtten med påplusninger de siste 10 år primært gått til de allerede fast ansatte ved institusjonene. Situasjonen er prekær, dette innebærer at hele 77% av høyere utdannede profesjonelle kunstnere, har svakere inntekt eller lønnsvekst enn for 10 år siden. Hvor var samfunnsøkonomene da dette skjedde?

 

En must have for kunst-sektoren

Årets bokutgivelse for norsk kunst-sektor, kan fortelle – rent statistisk, at selv de beste kunstnerne i Norge kan vise seg  – selv i 2017, knapt å tjene under kr. 108 000 som personlig næringsdrivende, før skatt og sosiale utgifter er trukket fra.

Å produsere kunst på høyt nivå, kan vise seg å være være et resultat av høy kompetanse i kombinasjon med svært lav økonomisk, eller nær gratis innsats.

Som eksempel, 25% / tilsvarende en fjerdedel av koreografene tjener meget lite på sitt arbeid, til tross for adekvat arbeidsmengde, mens en forfatter med større salg, må leve på sin ene årsinntekt i hele 4 år før neste bokutgivelse, begge deler virker utarmende.

Hvilket i høyeste grad er bedrøvelig men nyttig lesning, kanskje nyere tids viktigste bok for et kunstsegment?

 

Et utdrag fra boken:

«Blant scenekunstnerne er det skuespillerne som tjener best, med en gjennomsnittlig kunstnerisk inntekt på minst kr. 289 000. Men fjerdedelen med lavere inntekt blant skuespillere tjener bare i underkant av kr. 100 000 på å jobbe som skuespiller.

De som tjener minst blant scenekunstnere, er dansere og koreografer. Den gjennomsnittlige kunstneriske inntekten er på henholdsvis mellom kr. 108 000 og 154 000. En fjerdedel av danserne tjener under kr. 1000 årlig, og for koreografer er det hele 25% som ikke har noe inntekt fra sitt offisielle arbeid som koreograf.

(…) Halvparten av billedkunstnerne tjener under kr. 29 000 årlig, på kunstnerisk arbeid. Enda dystrere er det for den fjerdedelen av billedkunstnere som tjener minst på kunsten sin: De har en negativ inntekt på kr. 7000 eller mer. Disse bruker mer penger på materialer og andre utgifter [som atelier], enn de tjener på kunsten sin, [i likhet med skapende profesjonelle dansekunstnere, blant andre] (…)

mange forstår ikke hvordan økonomien til selvstendig næringsdrivende  kunstnere fungerer. – Jobbøkonomi og privatøkonomi er i samme potten. Valg man foretar på den ene eller andre siden påvirker enten privatøkonomien eller kunstproduksjonen.»

Informasjonen er bare trist.

 

 

 

(Illustrasjon som hentet fra boken viser et diagram over de 77% frilanserne som dominerer norsk kunstliv, ved å tilhøre et utdannelsesmessig ekvivalent sjikt som de fast ansatte, men som er organisert som frilansere uten hverken fast inntekt, eller forutsigbare rammevilkår).

 

Lønnsnedgang

Videre: «Siden 2006 har kunstnerlønningene gått ned rundt 10 prosent i inntekter fra sitt kunstneriske virke, mens resten av befolkningen har økt med 25 prosent i samme periode.»

[Som eksempel kan nevnes at inngangsbilletter til forestillinger i det frie feltet fremdeles kan koste rundt kr. 150, det samme som i 1996, det tilsier ingen fastsatt økning på over 20 år. Den samme mangelfulle økonomiske utviklingen har man sett innen kunstkritikken, også et felt uten lønnsøkning for de fleste som jobber der.]

Kanskje kan dette begrunnes med at det innen kunstsektoren i følge boken er kun 18% fast ansatte, 5% midlertidig ansatte, mens hele 77% av det profesjonelle kunstsegmentet er personlig næringsdrivende/ frilansere.

Det er sikkert mot sin hensikt, men den statlige kulturfinansieringsmodellen de siste 10-15 årene får slik en utilsiktet konsekvens, som i realiteten virker udemokratisk og elitær, så lenge majoriteten av det profesjonelle kunst-segmentet er strukturert som personlig næringsdrivende frilansere.

Dette i enighet med de respektive fagforeninger, som de fleste profesjonelle kunstnere er medlem av, en utvikling som har skjedd gradvis siden 60-tallet.

 

Skjev forfordeling

Situasjonen oppstår gjennom en samfunnsøkonomisk – men også en kunstfagfeltes egen interne organisering, en svært skjev bevilgnings-organisering, hvor en mindretallig men rik og maktmessig posisjonert «overklasse» av primært kunstbyråkrati og teknisk stab, og da, fagforeningsansatte, som samlet teller i underkant av 23% av kulturarbeiderne, slik på feil premisser – må man vel kunne antyde her, havner på toppen av næringskjeden i kunstlivet.

Mens selve kunstnerne, gjenstår som en fattig underklasse løsarbeidere som teller hele 77%, og det i Norge, i dag, fremedeles en nasjon rik av olje – er det mulig?

 

En løsning i horisonten?

Men det er ikke til hinder for at tendensen kan snu, man håper på det beste. Et alternativ kan selvsagt være å skape faste statlige arbeidsplasser til alle i hele kunstlivet, men det er en ren utopi, vil mange mene.

Løsningen er fremdeles å være raus med bevilgningene, men å finne ansettelses-ordninger som kan kompensere for tapt inntekt, uten å glemme de aller viktigste her, nemlig kunstnerne, med sin verdifulle kompetanse, selve fundamentet i norsk kunstliv, som hele kulturindustrien er tuftet på.

Hver enkelt kunst-sjanger med tilhørende kunstnere, har sin fremgangsmåte for de beste løsningene, de må lyttes til, det nytter nok ikke i første omgang å prakke på alle kunstnere en felles tariff-pakke, når det ikke finnes faste engasjement, det virker mest som en illusjon for mange kunstnere, som ikke engang har noe inntektsgrunnlag å oppdrive, med en inntjening på mindre enn kr. 1000 per år? I første omgang må det kunne stimuleres med mer virkningsfulle tiltak, her må det tenkes nytt.

 

Gode men feilfordelte tiltak

Flere nye tiltak innen scenekunstfelstet som Basisfinansieringen til Kulturrådet og SKUDA organisert av scene-fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjonen NTO, er gode på idéplanet, men fungerer desverre ikke slik det var ment.

Dette da henholdsvis Kulturrådet med hensyn til basismidlene, tar allerede etablerte midler  – som i prinsippet skal fordeles over hundrevis av profesjonelle frilanskunstnerne virksomme i feltet, og istedet annekterer og omgjør hele 50% av disse til fordelinger til bare 14 basisgrupper søkere.

En omvendt bibelsk ligning altså, her tar fondsfinansieringen fiskene og brødet ment for de store horder, og fordeler det tilbake kun til de få, situasjonen oppleves som hjerteskjærende.

Her må det i stedet friske midler til for at ordningen skal fungere som den var tenkt, ellers forsvinner arbeidsinntekts-grunnlaget – og ytterligere forverrer siutuasjonen for de gjenværende 77% kunstnerne.

Og for det annet, SKUDA-styret som skal vurdere SKUDA-søkerne, viser seg ikke å ha sett arbeidene til aktuelle søkerne. 1-2 styremedlem har kanskje sett noe arbeid av søker en gang helt tilbake for 15 år siden, hvordan skal de da kunne vurdere fremdeles dagsaktuelle søkere, når evaluerende utøver en slik mangelfull praksis?

Her er det opplagt flere hull i et system av vel intenderte tiltak, som riktig praktisert kunne kompensert for manglende faste arbeidsplasser, innen kunst-sektoren.

 

Kulturfeltet må også utvise ansvar

Det viser seg dermed at det langt på vei er kunst-sektoren selv som bidrar til å skjevfordele de bevilgede midler, internt – uten at politikerne kan gripe inn?

Tilbake til tariff-tankegang, NODA, tidligere Ballettforbundet har alltid kunnet skilte med såkalt veiledende tariff-praksis for sine frilans medlemmer, ved å frafalle denne ordningen ville de kunne miste mange av sine medlemmer, som et eksempel betaler de basisstøttede gruppene oftest ikke fastsatt tariff.

Man ønsker som frilans kunstner i det frie feltet og i samarbeid med institusjoner, å kunne betale tariff, men er klar over at forutsetningene i frifeltet oftest ikke er tilstede, og NODA legger i stedet til rette for veiledende praksis.

Ref.: https://kunstbevegelsen.wordpress.com/2017/04/23/dynamic-pricing-and-retailed-tarif-2/

 

Gjerne fastsatt tariff under bedrede vilkår

Et fastsatt tariff-krav perspektiv er et felles ønske og en drøm, for en velfungerende kunstner- og frilans-tilværelse,  men som uten en inntekts-økning til den enkelte kunstner virker som et lettvint og lite gjennomtenkt forslag. Ikke myntet på den fint sammenvevde kunstverdenen presist avlest, kun effektiv for den allerede ansatte minoriteten, de 23%, gjerne med staten som arbeidsgiver.

En verden styrt ut fra hensyn til de skarve 23% alene, er en modell kun egnet til ytterligere å øke de store økonomiske forskjellene mellom de ulike segmentene i den profesjonelle kunstverdenen, desverre.

Problemet er selvsagt ikke, at kunstnerne ikke ønsker å forholde seg til tariff, men at inntekten oftest fremdeles ikke tillater et så generøst betalingsnivå, for de 77%

Dersom det skulle være feil, ønsker Kunstbevegelsen en kommentar til dette.

 

Institusjonelt generøs

De rause pengebevilgningene til kultur de senere 10 år, har desverre først og fremst gått til store statlige institusjoner og deres ansatte, som ofte dreier seg mest om byråkrati, administrative stillinger og teknisk stab, det er da kun 23% av et utvidet kultursegment som drar nytte av dette. Den store skare profesjonelle kunstnerne, den resterende 77%, selve majoriteten kunstnere, taper på dette, det vil si folk flest innen kunstlivet.

Ved kun å satse på de som allerede er fast ansatte, i stedet for å søke å skaffe flere kunstnere faste arbeidsplasser/ økte inntekter, vil situasjonen fortsatt skape – sannsynligvis utilsiktet, en lønnsadel og et klasseskille blant kulturarbeiderne.

Dette da det foreløpig ikke er opprettet stillinger nok til å ansette alle profesjonelle kunstnere i landet, eller på tilsvarende måte å øke deres inntektsnivå. Dette har man sett skje i andre land, det er rimelig å sammenlignes med.

Det tilside, en ansatt kulturarbeider tjener uansett i følge boken sjelden mer enn 400 000 kroner, men da i tillegg til feriepenger og pensjonsgoder, som kunstnerne på sin side ikke har.

Som løst sitert fra den triste boken om den myteomspundne kunstnertilværelsen.

 

77 prosenterne

Kunstbevegelsen ønsker velkommen rause bevilgninger, men da altså til de talte 77% kunstnerne denne gang, det vil være mer demokratisk, noe annet vil virke uetisk.

Og, det må nok innleies eller ansettes bedre samfunnsøkonomer neste gang, før neste storsatsning på kultur, kan det virke som her.

Den politiske viljen til bedring viser seg ofte stor og ektefølt, det mangler ikke på vyer, og kulturfeltet har store forventninger til kulturpolitikere.

Men de mange dyktige kunstnerne må på en eller annen måte få drahjelp her, opp fra miseren, for fremtiden, en endring til det bedre må skje, i samråd med kunstneren selv, over et eksistens minimum grunnlag, for å frigjøre tid til å jobbe med kunst.

Det er samfunnsøkonomisk tjenlig i det lange løp, at en kunstutdannet med dyr utdannelse og karriere tjener noe på dette. Det vil gavne samfunnet først og fremst i kraft av kunstens egenverdi og nytte selvsagt, men også i form av  skatt og avgifter, og ikke minst, kunstneren vil være selvberget, og være til nytte for andre.

 

Litteratur:

http://www.manifest.no/a_leve_av_kunsten

Boken er utgitt på Manifest Forlag, forfatter er Astrid Hauge Rambøl.

Reklamer

Kommentarer er stengt.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: