Home

Kunstpamflett_forside_lav-228x228

En statistisk pamflett over kunstnernes levekår per 2017

«Siden 2006 har kunstnerlønningene gått ned rundt 10 prosent i inntekter fra sitt kunstneriske virke, mens resten av befolkningen har økt med 25 prosent i samme periode.»

  • Sitat, boken «Å leve av kunsten», Manifest Forlag 2017

::::::::

I underkant av 1/5 av norske profesjonelle kunst- eller kulturarbeidere er fast ansatt. Likevel har støtten de siste 10 år primært gått til de fast ansatte ved institusjonene. Situasjonen er prekær, 77% av kunstnerne har svakere inntekt eller lønnsvekst enn for 10 år siden. Hvor var samfunnsøkonomene da dette skjedde?

 

En must have for kunsteliten

Årets bokutgivelse for norsk kunstelite, kan fortelle – rent statistisk, at selv de beste kunstnerne i Norge kan vise seg i 2017 knapt å tjene kr. 108 000 som personlig næringsdrivende, før skatt og sosiale utgifter er trukket fra.

Å produsere kunst på høyt nivå, kan vise seg å være være et resultat av høy kompetanse i kombinasjon med lav økonomisk eller nær gratis innsats. Som eksempel, en fjerdedel av koreografene tjener lite på sitt arbeid, til tross for adekvat arbeidsmengde, mens en forfatter med større salg, må leve på sin inntekt i 4 år før neste bokutgivelse, begge deler virker utarmende.

Det er bedrøvelig men nyttig lesning, kanskje årets viktigste bok for et kunstsegment.

 

Et utdrag fra boken:

«Blant scenekunstnerne er det skuespillerne som tjener best, med en gjennomsnittlig kunstnerisk inntekt på kr. 289 000. Men fjerdedelen med lavere inntekt blant skuespillere tjener bare kr. 100 000 på å jobbe som skuespiller. De som tjener minst blant scenekunstnere, er dansere og koreografer. Den gjennomsnittlige kunstneriske inntekten er på henholdsvis kr. 108 000 og 154 000. En fjerdedel av danserne tjener under kr. 1000 og for koreografer er det en fjerdedel som ikke har noe inntekt fra sitt arbeid som koreograf.

(…) Halvparten av billedkunstnerne tjener under kr. 29 000 på kunstnerisk arbeid. Enda dystrere er det for den fjerdedelen av billedkunstnere som tjener minst på kunsten sin: De har en negativ inntekt på kr. 7000 eller mer. Disse bruker mer penger på materialer og andre utgifter enn de tjener på kunsten sin,  (…)

mange forstår ikke hvordan økonomien til selvstendig næringsdrivende  kunstnere fungerer. – Jobbøkonomi og privatøkonomi er i samme potten. Valg man foretar på den ene eller andre siden påvirker enten privatøkonomien eller kunstproduksjonen.»

Informasjonen er bare trist.

(Illustrasjon som hentet fra boken viser et diagram over de 77% frilanserne som dominerer norsk kunstliv.)

 

Lønnsnedgang

Videre: «Siden 2006 har kunstnerlønningene gått ned rundt 10 prosent i inntekter fra sitt kunstneriske virke, mens resten av befolkningen har økt med 25 prosent i samme periode.»

Kanskje kan dette begrunnes med at det innen kunstsektoren i følge boken er kun 18% fast ansatte, 5% midlertidig ansatte, og hele 77% av det profesjonelle kunstsegmentet er personlig næringsdrivende/ frilansere. Det er sikkert mot sin hensikt, men den statlige kulturfinansieringsmodellen de siste 10 årene får slik en utilsiktet konsekvens, som i realiteten virker udemokratisk og elitær, så lenge majoriteten av kunsteliten er strukturert som personlig næringsdrivende frilansere.

Det oppstår gjennom en samfunnsøkonomisk svært skjev bevilgning, hvor en mindretallig men rik og maktmessig posisjonert overklasse av primært kunstbyråkrati og teknisk stab, som teller i underkant av 23% av kulturarbeiderne, slik på feil premisser havner på toppen av næringskjeden i kunstlivet.

Mens selve kunstnerne, gjenstår som en fattig underklasse løsarbeidere som teller hele 77%, og det i Norge, i dag, fremedeles en nasjon rik av olje – er det mulig?

 

En løsning i horisonten

Men det er ikke til hinder for at tendensen kan snu, vi håper på det beste. Et alternativ kan selvsagt være å skape faste statlige arbeidsplasser til alle i hele kunstlivet, men det er en ren utopi, vil mange mene.

Løsningen er fremdeles  å være raus, men å finne ansettelses-ordninger som kan kompensere for tapt inntekt, uten å glemme kunstnerne med sin kompetanse, selve fundamentet i norsk kunstliv, som hele kulturindustrien er tuftet på.

Hver enkelt kunst-sjanger med tilhørende kunstnere har sin fremgangsmåte for de beste løsningene, de må lyttes til, det nytter ikke å prakke på alle kunstnere en felles tariff-pakke, når det ikke finnes faste engasjement, det er en illusjon, det er ikke veien å gå. Et slikt perspektiv virker lettvint og lite gjennomtenkt, ikke myntet på den fint sammenvevde kunstverdenen presist avlest, kun effektiv for den allerede ansatte minoriteten, de 23%. En verden styrt ut fra hensyn til de skarve 23, er en modell kun egnet til å  øke de store økonomiske forskjellene mellom de ulike segmentene i den profesjonelle kunstverdenen.

 

Institusjonelt generøs

De rause pengebevilgningene til kultur de senere 10 år, har desverre først og fremst gått til store statlige institusjoner og deres ansatte, som ofte dreier seg kun om byråkrati, administrative stillinger og teknisk stab, det er da kun 23% av et utvidet kultursegment som drar nytte av dette. Selve kunstnerne, den resterende 77%, majoriteten, taper på dette.

Ved kun å satse på ansatte, som her, vil situasjonen skape, sannsynligvis utilsiktet, en lønnsadel og et klasseskille blant kulturarbeiderne, når det foreløpig ikke er opprettet stillinger nok til å ansette alle profesjonelle kunstnere i landet. Det tilside, en ansatt kulturarbeider tjener uansett i følge boken skjelden mer enn 400 000 kroner, men da i tillegg til feriepenger og pensjonsgoder, som kunstnerne på sin side ikke har.

Løst sitert fra den triste boken om den myteomspundne kunstnertilværelsen.

 

77 prosenterne

Kunstbevegelsen ønsker velkommen rause bevilgninger, men da altså til de talte 77% kunstnerne denne gang, det vil være mer demokratisk, noe annet vil virke uetisk.

Og, det må nok innleies eller ansettes, bedre samfunnsøkonomer neste gang, før neste storsatsning på kultur.

Den politiske viljen til bedring viser seg ofte stor og ektefølt, det mangler ikke på vyer, og kulturfeltet har store forventninger til kulturpolitikere.

Men de mange dyktige kunstnerne må på en eller annen måte få drahjelp her, opp fra miseren, for fremtiden, en endring til det bedre må skje, i samråd med kunstneren selv.

 

Litteratur:

http://www.manifest.no/a_leve_av_kunsten

Boken er utgitt på Manifest Forlag, forfatter er Astrid Hauge Rambøl.

Advertisements
Comments Off on Dannelseslektyre og levekår-statistikk