Home

Krevende besparelser med effekt?

Det som omtales som ikke kunstnerisk personell, som teknisk stab, får endrede arbeidsforhold ved ulike teatre i Skandinavia, hele scenografi-avdelinger og tekniske veksted fjernes nå ved ulike teater.

::::::::

En trend som kommer til Norge?

Hva er fordelene og ulempene ved dette, tilfredsstiller situasjonen de ulike behov – dette at de mange statlige institusjonsteatrene fremover kun leier inn scenografi fra ulike samarbeidspartnere, eller fra én felles sentral per by eller region  – i motsetning til tidligere da de fleste teater hadde hvert sitt verksted?

Hvordan stiller de ulike interessegruppene seg til denne problemstillingen?

Kan stillinger bevares uten verksted, eller hva blir situasjonen fremover?

 

Effektivisering eller utarmelse?

I følge beregninger i andre land sammenlignbare med norske forhold, vil det kunne utgjøre – avhengig av hvilket scenehus, nærmere 30 – 70 mnok spart per scenehus, ved omdannelse og effektivisering av tjenester tilknyttet såkalt ikke-kunstnerisk personell. Det er selvsagt delte meninger om dette er gunstig, særlig ikke-teknisk personell er uenig i en nedleggelse, forståelig nok. Allerede har Riksteateret og Nationaltheatret nylig utviklet et felles teaterverksted, som en begynnelse.

 

Felles verksted

Det er mulig å se for seg ett felles teknisk scenografisk verksted per by, slik kan midler bespares og settes tilside ved hvert enkelt scenehus, til flere faste ansettelser av utøvende og skapende kunstnerisk personell, som dansere og skuespillere, sangere, musikere, koreografer, regissører.

Det ville være på sin plass, og den dramatiske situasjonen kan i stedet vise seg å være egnet til å løse utfordringen med at det haster å øke antall ansettelser ekvivalent tilpasset et stadig økende rekrutteringsantall gjennom nyutdannede kunstnere til feltet.

Man omdisponerer midler som allerede er bevilget teaterhusene og tilføyer om nødvendig en differense friske midler, som en reinvestering i dyktige kunstnere som i tillegg er påkostet godkjent lengre kunstutdannelse av det offentlige gjennom lånekassefinansiering. Det er samfunnsøkonomisk tjenlig å reinvestere i velutdannede kunstnere som etter endt utdannelse utvikler og behersker kunstnerisk suksess, kompetanse som må ivaretas.

Det ivaretar samtidig aspektet om økt fokus på lønnsomhet, som en konsekvens av npm, med fokus på effektivisering og revenue, det må gå rundt, og samtidig, veloppbyggede arbeidslivsprinsipper må forhåpentligvis kunne bestå ikke bare lokalt, men i en globalisert verden, side om side. Hovedspørsmålet er sett fra et kunstnerståsted, kunstnerisk personell må defineres som høyeste prioritet under en ansettelses-prosess, ved en statlig eller ngo kunstenhet først og fremst.

 

Sterk vs svak fagforening

De fleste scenehus innen det frie feltet så som Dansens Hus, Black Box Teater, BIT Teatergarasjen og Teaterhuset Avant Garden, ansetter kun seg selv som administrative, samt ikke-kunstnerisk teknisk personell, mens selve de kunstneriske leverandørene, henholdsvis koreografer, regissører, danserne og skuespillere istedet slik risikerer – og reelt oppfordres til, delvis å gå frilansende, studerende eller arbeidsledig en hel karriere uten noen gang å tilbys hverken faste eller midlertidige stillinger. Dyktige kunstnerskjebner som ofte kun må ta til takke med oppdragsbasert næring, eller ditto supplerende offentlig støtte, av ymse variasjon.

Mens ikke-kunstnerisk personell tradisjonelt sett ofte har vært beskyttet av sterke fagforeninger, kan desverre flere kunstneriske fagforeninger de siste 10-årene ikke sies alltid å ha vært like gode på å beskytte sine egne, ved å sikre vekst og fremgang helhetlig sett.

Det er et problem, og dette rører ved den samfunnsøkonomisk utfordrende levekårsproblematikkens kjerne.

 

 

Litteratur:

http://jyllands-posten.dk/kultur/teater/ECE8209427/Det-Kongelige-Teater-nedl%C3%A6gger-scenografisk-v%C3%A6rksted/

Advertisements
Comments Off on Ikke-kunstnerisk personell skilles ut