Home

Ibsen og relatert

Årets Ibsenfestival er som nevnt tidligere i en del 1 av denne artikkelen, en lett uoversiktlig festival, sett i forhold til enkelte foregående festivaler, ikke grunnet tematisk eller kvalitetsmessig spennende overraskelser, men mer med begrunnelse i et urovekkende øde mellom hvert høydepunkt.

::::::::

Sist men ikke minst er å nevne tildelingen av 2016´s internasjonale Ibsen-pris, i år lagt til to dager før festivalens ende. Denne gang til britiske Forced Entertainment, en velfortjent påskjønnelse til dem og forsåvidt en anerkjennelse av hele det europeiske frifeltet, etter 32 år lang tjeneste som foregangsfigurer innen sin spesifikke trend, tuftet på improvisasjon og et ofte hverdagslig hendelsesforløp som dramaturgisk metode, ispedd en sublim fantasi og til tider et edgy politisk budskap.

img_4293

Foto: Kunstbevegelsen

img_4298

En usedvanlig vakkert pyntet, generøs lunch-buffet påspandert av Kulturdepartementet ved International Ibsen Awards, til et utvalgt publikum.

 

img_4296

Foto: Kunstbevegelsen, her scenekunstner og for anledningen skribent Monica Herstad

 

Raffinert språk

Et av høydepunktene var en sakte og samtidig brå erkjennelse av at vår litterære dramatiker Arne Lygre evner å sette en aktuell dagsorden, da først og fremst gjennom et flererårig samarbeid med det franske nasjonalteatret La Colline og deres mesterregissør, -scenograf og også teatersjef der i tiden 2010 – 2016, Stephane Braunschweig, eureka – hvilke iscenesettelser, formidabelt.

Jeg har også vært så heldig å få se Stephane Braunschweigs Ibsen-iscenesettelse Le Canard Sauvage, i, det må ha vært under festivalen 2014.

Samme år som jeg  for første gang ble introdusert til Lygres tekst-arbeide, ved hans Jeg forsvinner, men da til en annens regi. En forestilling hvor det, paradoksalt nok, var teknikken som så og si forsvant, hvor skuespillerne riktignok fortsatte, i og for seg imponerende, uten lys og det hele.

 

Egnet samarbeid

Men altså, de to sammen, Lygres tekst i Braunschweigs scenografi og regi er absolutt noe for seg selv.

3.10 vil det iscenesettes en presentasjon/ samtale ved Lygre i Paris, ved den europeiske scenen Theatre Odéon, hvor Braunschweig nå siden ved inngangen av 2016 er teatersjef.

Stephane Braunschweig er nå i Norge i forbindelse med hans jury-arbeid for International Ibsen Awards.

Det kunne også vært en gylden anledning til å presentere en av hans Lygre-oppsetninger som Rien de moi, men den gang ei, mais alors – pourquoi pas.

 

img_4304

 

Et spørsmål om nivå

Istedet velger Nationaltheatret å sette opp et nyskrevet stykke Lygre, med premiere parallelt med festivalen, til regi av en relativt nyutdannet regissør Holmen Dahl, som i og for seg fungerer, takket være skuespillerne Tone Mostraum og Andrine Sæther.

Men det franske nasjonalteateret La Collines produksjon er simpelthen en som ikke bør velges vekk, i en nettopp nasjonalteater initiert festival-relatert sammenheng, som dette.

Som husdramatiker i et siste av to år for Lygre, kunne det selvsagt ikke vært annet enn høyst betimelig å vise nettopp Braunschweigs Lygre Rien de moi parallelt, her, det ville både vært kunstnerisk og kostnadseffektivt relevant, som nå.

Når det er sagt, det var særlig et tekstuelt øyeblikk i den siste produksjonen La deg være, fremført av Vennen, som var anerkjennelsesmessig på høyt nivå, hvilken kraft, og presisjon, det avgir ønske om å kjøpe boken.

Samtidig som dette viser ujevnheten i kurateringen, man skal ikke uten videre forkaste det etablerte i møte med det nye, eller nyutdannede, men la det gå hvis mulig hånd i hånd, simpelthen.

Noe annet er en misforståelse.

Det kan være en budsjettavdeling foretrekker den type rimeligere kuratering, det er klart, men kvalitetsmessig skaper dette et hull i et publikums forventning om kvalitet på høyeste nivå, som den internasjonale festivalen i regi av et nasjonalteater må ta mål av seg å kunne tilby jevnt over.

 

img_4309

Vakre blomster skjuler ikke overdrevent loslitte møbler, skyldes det vanstyre, feilprioritering eller mangel på stilfølelse? Hva koster det å la scenografiavdelingen sy et par silketrekk over ermlenene til foajeen i en nasjonal storstue. Selv de frie scene-husene ter seg ikke slik, det virker bare sjuskete. Dette er møbler som kan ivaretas for ettertiden gjennom enkelt vedlikehold, se til Den Nasjonale Scene i Bergen, hvor huset ivaretas på eksepsjonelt vis.

 

Vel gjennomført pris-arrangement

Både selve utdelingen av den internasjonale Ibsen-prisen den 23.9 og den tilhørende konferensen den 24.9 ble introdusert med henholdsvis gjeste-tale og på konferensen en samtale med Tim Etchell, utført av den kule professor Adrien Heathfield. Han kan sies å ha et usedvanlig godt språk, og fremstår som utpreget kunnskapsrik i en nær musikalsk formidling, første gang hørt i Stockholm i 2015 på et internasjonalt danse-seminar der.

Slik var det rent intellektuelt forankret kontekstuelle ved prisutdeling og tilhørende konferense som denne gang ble holdt ved Nationaltheatret (konferensen  har tidligere foregått i Skien), i trygge hender, Heathfield er professor ved Roehampton, i London.

Videre var også inlegg av akademikerne Joe Kelleher, Sara Jane Bailes, og Severine Ruset invitert, med påfølgende diskusjon, kuratert av for anledningen Therese Bjørneboe. I tillegg ble 4 av Forced Entertainments forestillinger vist under Ibsenfestivalen, selv har jeg tidligere sett verk av dem på tidlig totusentall, og gjerne allerede på sent nittitall, de er rene gjengangerne.

TBC

 

 

img_4294

Under lunsjen ble EU´s nye seniordirektiv drøftet, hvordan vil dette påvirke tildelingene til kunstnere i det frie, profesjonelle kulturlivet, når alder ikke lenger kan ansees som en hindring for aktualitet?

 

Litteratur:

http://www.colline.fr/fr/spectacle/rien-de-moi

http://ec.europa.eu/justice/discrimination/age/index_en.htm

http://www.huffingtonpost.fr/savannah-mace/le-canard-sauvage-henrik-ibsen-theatre-colline_b_4589694.html

Advertisements
Comments Off on Festival med generøsitet – og på spare-bluss?