Home

Konserten av Philip Glass Ensemble en oppvisning i lydhør finesse

Mest av alt fremstår samle-konserten av Glass-verk med PGE i tiden 1969 – 1983 som en hyllest til den klassiske minimalismen innen ny musikk.

Med presisjon til fingerspissene, står konserten frem som en viktig nyere musikk-historisk begivenhet, og en påminnelse om at Glass har relevans også i dag, i tillegg til å ha en lengre karriere bak seg.

 

Presisjon og finesse

Sett i forhold til åpnings-konserten som mer bar preg av en event, var konserten 27.5 en oppvisning av musikkfaglig presisjon og finesse, den briljans og perfeksjonisme som Philip Glass Ensemble er kjent for kom tilsyne.

 

Film og musikk

Misforstå rett, den litt løse, mindre formelle tonen under åpnings-arrangmentet den 25.5, var nok tiltenkt, men komposisjonen risikerte da i noen få øyeblikk å utsette seg for en liten tidsforskyvelse, hvor bildet og musikk brått ikke var helt koherent, et element av stringens og presisjon, som ellers preger Glass.

Mest sannsynlig på grunn av situasjonen med mange nye aktører inn i et allerede vel etablert verk, med en egen dynamikk.

Uten sammenligning forøvrig, har Kunstbevegelsen vært så heldig å bivåne andre film/musikk-verk tidligere, så som den brazilianske filmen Limite  (1931) av Mario Peixoto, re-lansert av Martin Scorseses World Cinema Foundation i 2010, til nykomponert jazz musikk (Wesseltoft), blant annet.

Det kler filmformatet at musikkomposisjonen anvender litt runde strofer, slik at bilder og musikk treffer hverandre, eller ikke lider kunstnerisk hvis det ikke gjør det.

Derfor er også Glass i filmverket Powaqqatsi – andre del av Godfrey Reggio og Philip Glass’ Qatsi-trilogi, mye mindre formell, eller opererer innen en mer sosial og inkluderende stil, enn i som eksempel hans mesterverk Einstein on the Beach, som Kunstbevegelsen var så heldig å se på BAM i sin tid, et samarbeid med regissøren Robert Wilson. Glass har hatt flere ulike produksjoner på BAM, og Kunstbevegelsen har vært så heldig å kunne bivåne enkelte av dem.

 

Bestillingsverk for dans

I løpet av konserten den 27.5 spilles Dance piece no. 9, In the upper room, det er et bestillingsverk Glass opprinnelig utførte for koreografen Twyla Tharp i 1986, med premiere på Ravinia Festival samme år.

Komposisjonen er som fra en annen æra, konsert-, balletthus og ulike festivaler som her fremfører den likefullt stadig.

I tidligere tider, bare noen få decienner tilbake, danset profesjonell vestlig dans, selv på friscenene, ofte – i tråd med industrialderens raske rytmer, til denne type musikk. Som tidene skifter, nå, selv om næringslivet ønsker at produktiviteten også i det post-industrielle samfunnet må opp, er det siden 90-tallet lagt grobunn for nye, mer komplementerende og færre rytmisk-musikalske strukturer, støy uten takter så og si, er mer vanlig på off-scenene, og de moderne samtidsscenene, som Glass fremdeles er den del av, selv Operaballetten anvender delvis støy nå til dags.

Dette musikalske bildet er selvsagt Glass klar over, og hans aktualitet er ubestridelig, samtidig som at som musikk til koreografi, får denne tittelen på verket et preg av historie og svundne tider.

 

Absurd tilføyelse

Hadde ikke et mannlig publikum ved konserten i Peer Gynt salen den 27.5, forfyllet og med lysende telefon- og sms-aktivitet med høy stemme, en ufyselig fyr som sparket med skoene på skuldrene til andre gjester og klående kastet seg over to kvinnelige publikummere på hver sin side, forstyrret konsert-opplevelsen så grundig i nær 15 minutter uten at vaktene grep inn, ville nok kritikken blitt litt lengre, den blir kanskje noe utarbeidet, men tar litt tid, da notatene ble skrevet i utydelig lensing, grunnet den truende stemningen i salen.

Etter hvert ble han ført ut, men først etter at et annet mannlig publikum holdt armen hans, og sa, -«Du burde gå ut», og flere andre publikum byttet plass i en publikumstett sal.

Det var et ubehagelig opptrinn, og kunne vært forhindret av bedre vakthold. Kvinnene som tilfeldigvis satt ved siden av der hvor mannen brått skulle sette seg mellom dem, gav tegn om at de behøvde hjelp flere ganger til en vakt som selv satt og nøt musikken.

En vakt iført skyhøye heler, så ikke ut til å glede seg til å ta et basketak for å få mannen ut, etterhvert kom endelig flere vakter, men det tok svært lang tid, kun jenter, og de ba ham om å forlate stedet. Hendelsen er nær skandaløs, under en verdensstjernes konsert, i Norges neststørste by.

Konsertopplevelsen fikk dermed tilføyd et uventet preg av absurditet, til tross for at konsertopplevelsen PGE Retro: Philip Glass Ensemble (1969 – 1983), faglig sett var helt suveren i sin klasse, og holdt et meget høyt nivå.

Michael Riesman, utmerker seg som musikalsk leder for Philip Glass Ensemble.

TBC

 

Litteratur: 

https://kunstbevegelsen.wordpress.com/2015/07/01/serra-vs-glass/

Glass-ekspert og festspillsjef Anders Beyer har tidligere gjennomført flere intervju med og tekster om Philip Glass, blant annet i en pamflett som linket vedlagt og som nå i samtalen med ham filmatisert under Festspillene, her ved Litteraturhuset i Bergen:  https://www.jstor.org/stable/4149778?seq=1#page_scan_tab_contents

 

 

 

 

 

Reklamer
Kommentarer er skrudd av for Presist anslag