Home

Forgubbing i den frie scenekunsten

Slik det nå er fremstår byråkratiet i det frie (sc)eneveldet som en form for falsk makt, i stor grad bygget på forhindret dynamikk.

::::::::

Store deler av lederskapet innen norsk fri scenekunst er ikke så ungdommelig og nyskapende den kanskje virker som.

Ny leder for Kulturrådet Tone Hansen, etter nylig avsatte Slettholm kan hjelpe på imaget.

I det frie scenekunst-veldet sitter det nå en styreleder for Danse- og teatersentrum – et styre som eier Black Box Teater, han er hele 70 år i 2017, med en daglig leder på godt over 60.

Det samme er daglig leder for Senter for Dansekunst, som blant annet eier Dansens Hus og Scenehuset.

Hvordan påvirker dette scenekunsten og dynamikken i kunstlivet, som i all hovedsak har et noe yngre publikum, langsiktighet og erfaring til tross?

 

Pamp og makt

Flere av dem har dertil vært i stilingene mer enn 25 år, og de færreste av medarbeiderne slutter når de først har fått en fot innenfor, så få er jobbene i feltet. Knapt noen av de «nyere» har kortere enn 10 års ansettelser å vise til.

Det gjør det relevant å spørre: Er det frie scenekunstfeltet for makttungt?

Fast lønn og kontinuitet representerer styrke og makt i seg selv, i et felt som er preget av lavtlønn og løsarbeid.

Lykkes organisasjonene bedre eller på samme måte nå enn da de startet, eller vil husene være tjent med avlasting og fornyelse?

Kunstbevegelsen tar en titt på situasjonen i tiden som kommer.

Et forslag er å innføre maksimum åremål på f.eks. 4 – 6 år for samtlige av de få byråkrat- og leder-stillinger, tilknyttet de enda færre organisasjonene og husene i det frie teater- og dansemiljøet.

Uten begrensning som nå, blir folk sittende i stillinger ikke fordi de er best egnet, men av det hensyn ene og alene at de har sittet der lengst. Og når de endelig slutter får de pensjons-ordninger som frilanserne de er satt til å tjene ikke får, de har knapt pensjons-ordninger.

Sekretariats-jobbene burde kunne hyppigere gå på rundgang, slik at flere fikk tilgang til de kvalifiserende godene dette tilbyr.

Slik det nå er fremstår byråkratiet i det frie (sc)eneveldet som en form for falsk makt, i stor grad bygget på forhindret dynamikk.

Det er noe galt når en leder ved et nasjonalt og regions-teater byttes ut jevnlig, mens det frie miljøet er stuck med den samme besetningen i et 30-års perspektiv.

 

Institusjonelt mer fri?

Slik sett kan det institusjonelle fagmiljøet være sikret en utvikling, mens det frie er prisgitt at den ene byråkraten som ansettes faktisk funker.

Det blir feil at det må en skandale til for at vedkommende går av, de skulle vært byttet ut med jevne mellomrom til beste for alle parter.

Det vil ikke minst være et skritt nærmere mer demokratiske prinsipper, tilpasset et moderne samfunn.

 

Advertisements
Comments Off on Pampevelde i det fri