Home

Et kunstfelt i endring?

Gitt at man som kunstinstitusjon er i konflikt med en enkelt kunstner i kunstbransjen, som eksempel: Dersom en ressurssterk etat – eller for den saks skyld en nær kollega, venn, familie, en svigers, med ett finner grunnlag for systematisk å ødelegge karrieren til en økonomisk eller nettverksmessig sett – tilsynelatende mer ressurssvak innen kunstlivet, og er villig til å betale. Da er det bare å kontakte en konsulent, som denne her med spesialisering inn mot deler av norsk kunstliv, se link vedlagt. Eller? Arbeids-etisk og moralsk er det selvsagt uforsvarlig.

 

Dobbeltrolle

Problemet mht dobbeltroller og habilitet tårner seg imidlertid opp for privatdetektiv-bransjen, da det å motta statlig lønn fra etaten samtidig som man mottar klekkelig betalt privat, ofte for samme sak, og man evt. i tillegg representerer påtalemyndighet, da er det klart det blir et spørsmål om hvor mange agendaer en offentlig ansatt kan ha?

I tillegg kommer det opp et spørsmål om tillit, troverdighet vs vinning, er konsulenten uhildet og i stand til å se saken atskilt nettopp fra aspektet om egen vinning?

Da kunne det forsåvidt kanskje vært betryggende at konsulenten beskriver seg selv på sin linkedin, ordrett, eller -feil, som:

«Oppsummering

Avhører og etterforsker med evne til å se flere sider av en sak og å gjøre etterforskning til en servicenæring.

Spesialiteter:Kreativ i informasjonsinnhenting og god til å se samenhenger. Oppriktig nysskjerrig. God til å kombinere den sunne fornuft med paragrafer.»

Eller?

´Nysgjerrig´ skrives forøvrig med en s – og det skal være g, ikke k. Og så var det sammenhengen da, av ordens hensyn, med dobbel ´m´.

 

Drittsekk-mentalitet

Metoden, dette med å utsette en kollega for systematisert sladder via konsulent, kommer fra shark-næringslivet, det som er nytt er at dette nå dokumenterbart har forplantet seg til kunst- og justisbransjen.

Hvordan forholder kunstlivet seg til dette, rent generelt?

Er dette ok? Er den jevne kunstner klar over dette?

La oss si kunden misliker en hel sjanger, et galleri, en kritiker, en svigers, en mester, en professor, e.l. Kan man da kjøpe seg offentlig ansatte til privat å utrydde en sterkere konkurrent? Etter regelen, selvsagt ikke.

Men hvis pengene rår? Desverre kan det vises seg å være tilfellet.

 

Kunstlivet en politistat?

Slik lar man politietaten bestemme diskursen i kunstfagfeltet, eller vil det være å gå for langt? Selvsagt, denslags praksis hører kun diktaturer til, ikke en fredsnasjon som Norge, men derimot stater landet ikke er tjent med å sammenligne seg med.

Da blir det med ett spennende å vite litt mer om motparten/ konsulenten, hvilket parti stemmer han? Driver han virkelig helsestudio? Er han i det hele tatt kunstinteressert, eller nettopp ikke?

Hva er så kilden til motivasjon og drivkraft bak initiativet, kun økonomi – eller er engasjementet tuftet på politisk eller religiøs ideologi, og i så fall – til venstre eller høyre i/ for den partipolitiske aksen?

Et troverdig engasjement for kunsten og kunstnerne kan det knapt kalles.

 

Sårbar kunstner-karriere

Er kunsten som sådan tjent med dette, vil ikke alltid den sårbare kunstneren tape på sikt?

Et kunstliv som hittil oftest har kunnet ansees som et yrkesfelt med et preg av, uskyld, og naivitet.

Hvordan vil det gå med kunstnernes tillit til maktstrukturene i feltet, dersom det viser seg at manipulasjon av kunstmarkedet kan kjøpes for penger, også innen den ikke-kommersielle delen av fagfeltet, det tradisjonelt ofte statlig støttede men strukturelt like fattige frilans-segmentet?

Hvordan vil dette kunne påvirke ytringsfriheten i kunstlivet og ellers i samfunnet?

 

Etisk sviktende grunnlag

Mot et fattig kunst-segment, som ikke på noen måte har råd til å kjøpe seg en nødvendig, konstruktiv paragraf-ryttersk konsulent-rådgivning som antidote til dette uakseptable scenarioet, vil en slik kamp være å anse som tapt i utgangspunktet.

Med mindre man som kunstner nå – via den ny-opprettede Kultur- og nærings-seksjonen i Kulturrådet, kan søke om «utvidet konsulent-beredskap» i million-klassen, fremstår det hele som en både tarvelig og tragisk forsøksvis manipulasjon, tuftet på et helhetlig mangelfullt, og dertil et fagkunnskaps-messig, etisk og moralsk sviktende grunnlag.

 

Litteratur:

https://www.linkedin.com/in/per-husan-27342720

Dette bilag er i pdf

Advertisements
Comments Off on Systematisert konfliktnivå inn mot kunstlivet