Home

Kunstinstitusjoner og kunstfond uten kunstnerisk definisjonsmakt

«På grunn av denne «tregheten» er det usikkert om museet har noen kunstnerisk definisjonsmakt, selv om det er en betydelig økonomisk maktfaktor i det norske kunstmarkedet.»

-Kunstkritikk 12.02.2016

::::::::

Treg forvaltning

Slik er det de som overlever de første 15-30 årene som kunstner, som kanskje kan regne med å bli kjøpt inn. Enkelte sporadisk vellykkede kunstnerøyeblikk, vil forbigåes i det stille.

Det er registrert vellykkede kunstverk skapt av kunstnere som forsvant etter første debut.

De eksisterer der som øyeblikk, uten kjente kunstnerskap. Ei heller innlemmet i noen bestemt samling.

Kanskje ville flere kunstnere overlevd kunstmarkedet, medregnet forsøksvis kanonisering, ved at talentfulle kunstnerskap ble pleiet strategisk mer jevnlig.

Av kunstfonds og kunstinstitusjoner.

Gjenkjennelses-faktoren er viktig, å gjenkjenne kunstnerisk dyktighet der den er.

Ikke glemme eller overse kvalitativ kunst, i skinn-kuratorisk jakt på noe annet.

 

Venten som strategi

Når hverken statlige kunstfond eller dens kunstinstitusjoner er egnet til hverken å være i forkant av, eller å definere kunstmarkedet, hva gjør dem så skikket til å dele ut midler og bestemme innkjøp?

En nasjonal tilknytning og jevne kunstnerskap, har tidligere vært av betydning mht innkjøp. Det  har i tide og utide vært andre hensyn som har spilt inn, så som innkjøp av kunst med tilknytning til arte povera bevegelsen, deretter ikke-vestlig og såkalt post-nasjonal eller globalt orientert kunst, og så videre.

En annen retning, som foregår parallelt, er nettopp å satse på de kunstnerne som ennå ikke er – og mest sannsynlig aldri blir kanonisert, da prisene på disses arbeider dermed ofte har ligget innenfor museets/ fondets budsjettale gripeevne, slik har de på rimeligste vis utviklet og innkjøpt samlinger for en relativt billig penge.

Det avslører et dilemma, da innkjøpene da ikke nødvendigvis dreier seg om de hippeste av underskogens,  men mer såkalt safe, pk les: politisk og kunstnerisk stødige – uspennende vil noen si, bidrag til norsk kunstflora.

Budsjettene viser seg å være desto knappere mht innkjøp av internasjonale referanseverk, noe som er et problem da det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen ønsker denne type signalverk som publikumsattraksjon, de velger nå privat sponsorjakt til dette formål.

 

Trenering

Det forvaltningen per se visstnok kan best, er likefullt å være utmattende treg, egnet til å forhindre de fleste kunstnerskap i å vokse opp, påstås det.

Knapt Marianne Heier overlevde de første decennier av millenniet, sett i perspektiv av norske billedkunstnere av i dag, hvis man ser på innkjøpslistene.

Kan dette stemme?

Kunstkritikk har sett på saken.

 

Litteratur:

Den saktmodige kjempen

Advertisements
Comments Off on Utmattende definisjons-strategi?