Home

Rapporteringssystem undergraver kunstens egenart og virksomhet

Kyr avbildet på beite i nasjonal-romantisk landskap, men som i virkeligheten står på bås store deler av året, grunnet krav om økonomisk effektivisering.

Anne Lindmo i NRK har ingen verdi, kun sitt eget tv-program.

Slottet er bare fjas, de tjener for lite penger per kvadratmeter.

Tre eksempler satt opp mot hverandre, men som avslører samme økonomiske tankesvev, verdifull kulturarv og forbrukerens glede og motivasjon over immatriell kulturkvalitet, må vike for det som kalles finansiell rapportering innen det tankesystemet som store deler av verden har forlatt eller moderert, men som siden nittitallet har surret og gått her til lands i visse offentlige etater, NPM eller PM [njupøblicmenesjment], og som fremdeles «ruler brakka».

Et av hovedteoremene innen denne filosofien er kort fortalt:

Det som ikke primært har finansiell verdi har ikke verdi.

Enig eller uenig?

Det er viktig å danne seg en mening om dette snarest, ellers kan flere enn den ene Steiner-skolen gå konken, raskere enn kunst- og kulturentusiastene får snudd seg.

I verste fall kan Operaen måtte legges ned, grunnet for høye pensjons-utgifter – poenget er, det kunstneriske betyr lite eller ingenting satt inn i denne rapporteringsmodellen, den undergraver kunst- og kulturlivet.

Til tross for at den utelukkende finansielle rapporteringsmodellen er best egnet innen det private næringslivet om noe, søkes den i BI-kretser anvendt på kunst- og kulturlivet,

Det vil i verste fall kunne bety et Good Bye, til Norsk Kunst- og Kulturliv.

::::::::

 

Kunstens egenverdi er unik og av høy betydning for samfunnet

Innen den noe mangelfulle og reduksjonistiske NPM-filosofien fastlås det at det som på BI-språket kalles ikke-finansiell rapportering simpelthen ikke har verdi, med begrunnelse i at det kan være preget av noe så søkt som medie-fordreidhet.

Det sitter doktorgradsstipendiater ved BI og forsker på dette i disse dager, så det er desverre en realitet..

Men, den utelukkende finansielt orienterte rapporteringsmodellen er kun bygget på en enkel politisk og filosofisk teori, det er en valg-opsjon man har, eller kan velge vekk. Spørsmålet er: Er norsk kunst- og kulturliv rede og profesjonalisert inn mot næringslivet nok, til å tåle denne  omstillingen?

De eneste som tjener penger innen kunst og kulturlivet i Norge er jo deler av underholdningsbransjen, en og annen stand-up comedian, noen fotografer og kanskje en maler eller to.

Er det verdt det?

 

Etterprøvbarhet og empiriske data

Man glemmer på sin side i rapporteringssammenheng at kunstnerisk rapportering i høyeste grad er basert på fakta og empiri, og således er etterprøvbar. Kunstprogram, annonser, kritikker er bare enkelte av mange veritable kilder som understøtter dette argument.

Argumentet pro finansiell rapportering som eneste gyldige bedriftsmål, undergraver en hver form for motivert immatriell kulturarvbevegelse, da grunnlaget for de veritabelt etterprøvbare dokumentasjonsrapportene over kunstnere og kunstinstitusjonens virke, langt på vei er motivasjonen for drift, ikke den økonomiske effekten først og fremst. Likefullt er den langsiktig samfunnsmessige verdien vel så viktig.

Det profesjonelle kunst- og kulturlivet i Norge som ellers i verden, er drevet av personlig motivasjon og langt på vei frivillig arbeid, ut over de relativt, etter norske forhold lave beløp som kan legitimeres utbetalt, med henvisning til kunstfagforbunds veiledende tariffer.

Det er vel knapt enkelte pengemaskiner som en og annen entertainer, eller et mediehus av frilansere, som er økonomisk selvgående, inntil vedkommende opplever en sykeperiode, og må inn i velferds-diskursen, som personlig næringsdrivende entertainer kan det fortone seg særdeles ubehagelig.

 

Paradigmeskift

Norsk og internasjonalt kunst- og kulturliv står nå sammen om å sikre tilbaketakelsen av rapporteringsterritoriet, fra et utelukkende instrumentelt og finansielt BI-retorisk segment alene.

 

Nyere komparative studier

Akkurat som i Politietaten nylig, hvor Public Service elementet, den enkelte politimanns seiers-følelse over hverdagskriminaliteten fremkommer som hovedmotivasjon for yrkesutførelsen, i en nylig forskningsrapport utført ved HiOA, ikke nødvendigvis de tjenestene som NPM statistikkføringen belønner som økonomisk mest gunstige.

Dette fører desverre til at det enkelte politipersonell påvist feilaktig loggfører tjenester, ved at de oppfordres til å prioritere vekk kontakten med publikum, deres egentlige primær -kilde til motivasjon.

M.a.o., økonomi er ikke motivasjonen for deres arbeide, men publikumskontakt, -tjeneste, og for noen, fame; bli en kjent politietterforsker.

Dessuten, arbeiderne i politiet er ikke per se demotivert som utgangspunkt, de søker ikke nødvendigvis annen form for vinning ut over å være en vellykket politimann eller -kvinne, å være en demotivert arbeider er noe NPM selvsagt tar som en forutsetning at alle arbeidere er. Politiet er i stedet i utgangspunktet svært motiverte, men oftest av andre årsaker enn de økonomiske, noe som står i opposisjon til NPMs rigid-økonomiske målestokk.

 

Kunsten

Uten sammenligning forøvrig, kunstnerne starter ut fra en indre drivkraft og overbevisning.

Derfor er kunstnerisk rapportering viktig, og settes i høysetet av et samlet kunst og kulturliv.

Slik det nå er står alt som er økonomisk svakt i samfunnet, les: eldre, pensjonister, syke, små skjønne barn og kunstnere, i fare for å bli økonomisk rangert som verdiløs.

Hvor kun ansatte med økonomisk fokus ansees som bærekraftige.

Paradokset er, nå som «oljeskiftekspressen» for alvor setter inn i samfunnet, hvor det er avslørt at majoriteten av de nasjonale oljeinntektene er anvendt til anskaffelse av flere offentlige arbeidsplasser og tiltak, inkludert kulturbyråkratiet, men hvor store næringslivsorganisasjoner nå foreslår at nettopp dette arbeidet skal erstattes av ny teknologi, kan det så være at NPM-fløyten finner en ny tone?

Kan det være at dette ikke-finansielle som kvalitet, en tankegang som av NPM-retorikere ansees som oppspinn og verdiløst sludder kan klassifiseres som noe verdifullt, ut over inntjeningen alene?

Bare for å holde samfunnet i sjakk, så lenge det holder?

En annen side ved saken, hvor mange stiftelsesseminar kan en finanslæreinstitusjon som BI holde, uten å invitere en eneste med primærvirke kunst som sådan, hvor inntjening ikke er primærfokus?

 

Fremtidens ressursanvendelse

Københavns universitet sparker i disse dager 500 av sine forskere og ansatte, grunnet NPM. Er private institusjoner, hvor studentene må betale skolepenger – som BI, virkelig spart for den slags kutt?

 

Advertisements
Comments Off on Kunstnerisk rapportering er verdifull mer enn noe