Home

Underskogen 

Laboratorie-kunst som faktor for norsk kunstutvikling

Når underskogen av kunst- og kulturvirksomhet, som samtidig som å bestå av fremtidens talenter som barn og unge og deres rimelige lokal-tilgang, og det frie kunstfeltet og dets økonomisk overkommelige atelier-muligheter, når disse stedene å være ikke eksisterer lenger, og alternative leie- og eie-alternativer for atelierer, studio, kontorer og saler ikke er der mer, avdekkes mangelfullt tilrettelagte tiltak for å utvikle den profesjonelle kunstneren og kunsten.

Det kan vise seg at underskogen av kunst- og kulturlivet, selve laboratoriet for norsk kunstutvikling ikke lenger legges vekt på i kommune-budsjetteringen, og trues, noe som igjen kan forringe bykvaliteten.

Det er langsiktige strukturer som må til, for at ikke eksistensgrunnlaget for underskogen, selve laboratoriet  for kunstlivet over tid, med ett skal se seg forsvinne.

Muligheter som virket evige, kan brått rives vekk for byutvikling, som jo også er hensyn som må tas.

 

Byutvikling

Oslo har fått 26 000 nye innbyggere siden 2010, i motsetning til andre storbyer i Norge som ligger rundt 3-4 000 nye. I følge statistikker og media venter Bergen svært mange nye fremover.

Hvordan løse bystrukturelle- og boligspørsmål og samtidig se til at ikke skjødesløs forvaltning av kunst- og kultur-kapasiteten nøysomt bygget opp i et bysamfunn over tid, veltes over natten, eller under en og annen styreperiode, kommunal eller nasjonal.

Hva er vitsen med å bygge boliger i sentrum, hvis underskogen, litterært talt, grønt og skjønt, samt det frie profesjonelle kunst- og kulturlivet og dets talentbase behandles utilstrekkelig og uprofesjonelt, og derav forsvinner fra den enkelte by.

Det virker dramatisk, og situasjonen tilsier det, i Oslo er det knapt rom igjen for selve underskogen, laboratorie-veksten av norsk kunstliv utraderes, og forsvinner.

Kunstnere er kunstnere inni seg, og på datamaskinen, men som ikke har rom i hovedstaden lenger, hva i all verden er det som skjer.

Kunsten behøver rom for å utfolde seg.

 

Kunstens autensitet

Den spesifikke bys preg eller identitet som kan være å gjenspeile ved kunstuttrykkets kvalitet, kan se seg utvisket innen kort tid, om ikke næringsbyggutleiere og det offentlige viser interesse.

Kunst- og kulturutvikling er provoserende nok for enkelte, å anse som en del av en skinn-planøkonomi, vekstområdet av kulturen er et stats- og kommunestøttet anliggende, en del av et økonomi-felt som til en hver tid, under et hvert styre, dekker visse samfunnsoppgaver, dertil inkludert underskogen, laboratoriet og kunst- og kulturlivets fremvekst.

 

Kunstmarkedet

Kunst er først næring etter at utviklingen har kunnet skje, næringsdrevet kunst oppstår i det vekstvilkårene og overgangen fra etablering til marked legges til rette for det. Tiltak for at kunsten kan utvikle seg inn mot en næringsvirksomhet, kan være å anerkjenne videre studier som kompetansehevende tiltak innen velferds-sektoren, i perioder salget går trutt, det er bedre enn å gå arbeidsledig, og atelier kan deles mellom flere kunstnere i aktivitets-differensierte perioder.

 

Forskning

Kunstlivet er å anse som i en permanent økonomisk krise som alltid vil behøve særlig tilrettelagte tiltak, da ivaretagelse av kunst- og kulturlivet samtidig er en plikt for et samfunn, også i et nasjonal-arv perspektiv.

Enkelte av de beste kunstnerne med størst internasjonal gjennomslagskraft Norge har, er fremvokst av underskogen, langt på vei utenfor institusjonene. Mange kunstnere har et ben i det frie feltet og et i institusjonslivet. Forskningen, innhentingen av de friske nye idéene i kunstlivet, skjer oftest der ute. Leverandørene til institusjonenes kunst-diskurs utvikler seg best i samspill med det autonome.

 

Permanent i oppstartsfasen

Det pekuliære med kunst som næring, er at etter hvert prosjekt, må kunstneren og kunstutviklingen starte opp på nytt, i en evig prosjektsyklus, ofte med nye innslag av samarbeidspartnere. I ekte planøkonomi-mønster bes kunstneren om at støttede prosjekter skal gå i null, uten fortjeneste. Det innebærerer at prosjektene ved hver oppstart skal starte fra skretsj. Slik kommer kunstneren skjelden inn i et rent næringspreget mønster, ofte også fordi prosjektene faktisk går med underskudd grunnet marginal salgsomsetning.

Selv erfart er at man blir spurt av samarbeidspartner om å ha åpne, gratis visninger for folk flest, og at man dermed må kjøpes inn av samarbeidspartner, som kan være stat eller kommune. Slik forsvinner også en ekstra inntjeningsmulighet via billettinntekter. Det er gunstig rent kunstnerisk og samtidig som en investering for samfunnet, et næringsøkonomisk dilemma.

Derav behøves jevnlig tilskudd av etablerings- og prosjekt-støtte til samme kunstner over tid, og rimelige lokaler for vekst og næringsmuligheter. Gitt at man ønsker et levende kunstliv i en by, selvsagt, noe som jo er et kriterie for å kunne kalles en sivilisasjon.

I Oslo som har hatt en fantastisk kunst-underskog, mister nå kunstnerne lokale etter lokale.

Kan det kalles byutvikling, eller regelrett kultur-vandalisme?

 

Regional vs by-lokal

Ved kunstens fremvekst i en region eller et annet sted, kan nye typer kunstnerskap oppstå, men etter sigende sliter også regionale kunstnere med sine karrieremuligheter.

Er dette så en systemisk svikt, og hvem har det overordnede ansvar, kommunalt som nasjonalt?

 

Litteratur:

http://www.nrk.no/kultur/kommunenes-kulturhus-sulteforer-kulturen-1.12521811

http://www.klassekampen.no/article/20150824/ARTICLE/150829931

http://www.nrk.no/hordaland/utbyggingsplaner-for-skolten-havn-1.12494902

http://morgenbladet.no/debatt/2008/06/kunstnerlonn-til-alle-kunstnere

Advertisements
Comments Off on Underskogen av norsk kunstliv trues