Home

EN FORELØPIG SKISSE, TIL UTARBEIDELSE og ENDRING

::::::::

Dogmatisk fri bevegelse

Ved: MONICA EMILIE HERSTAD

Til anvendelse i undervisnings-sammenheng

::::::::

Butoh som sådan
Monica Emilie Herstad skriver en artikkel om butoh i Norge og internasjonalt, som er utgivningsklar i et egnet format, i forbindelse med bokutgivelse.

Dette kan leses som en introduksjon til boken, denne teksten er samtidig en selvstendig tekst.

Viser til vedlagte links, en oversikt som beskriver en tidligere butoh-fase i Norge, 1993 – 2000, en retning av den. Så har man to-tre andre hoved-retninger, og faser som beskrives nærmere i artikkelen.

Butoh som sådan gir mange assosiasjoner. Men bevegelsen i seg selv, er fremst av alt en dans fri fra dogmer.

En egoløs tilstand hvor væren går i ett med, og tidvis i diskusjon med, naturen og de umiddelbare omgivelsene, samtidig som uttrykket kan finne sted i en gitt regi.

 

Konsentrasjon
Det vil være riktig å hevde at det har forekommet en konsentrasjon, og tidvis hyppig forekomst, av butoh siden 80- og 90- tall i Norge. Om enn ikke én samling, som det beskrives i et program for butohfestivalen på Ingensteds den forestående uken 14.12.14, men opptil flere faser, retninger og samlinger, både blant utøvende, publikum og workshop-deltakere.

 

Post butoh
Siden, og parallelt opplever man der tilhørende post-butoh uttrykk og faser. Her forleden ble butoh som fenomen beskrevet som global, men mest av alt er den å anse som inter-lokal; tilstede, og nær, som den kan være i sitt vesen, nettopp med sterk tilhørighet og forankring i det japansk kulturelle i dialog med verden, på egne premisser.

Et stille, intenst estetisk uttrykk, som var så typisk for den japanske ekspresjonismen, og som finner nye forankringer verden rundt nettopp i presis dialog med det inter-lokale, mindre i det universal-kommersialisert globale alene.

 

Re-spiralisering
Det oppfattes som at interessen for, og gjenoppdagelsen av butoh, til nå har oppstått i et syklisk fase-mønster, geografisk som kunsthistorisk.

Det var en voldsom interesse for butoh å spore tidligere, for så å minke, for deretter å øke igjen, i dialektiske skift, av ulike årsaker.

Interessen kan tidvis være motivert av en stadig gjenetablert interesse for den japanske kultur per se, evt. kan den ha forbindelse med natur- eller samfunnskatastrofer av ulik art – da det ofte er, og i utgangspunktet var, en krise som utgangspunkt, eller foranledningen for (re-)interessen, det seg være i kunsten, i publikum, i markedet, samfunnet eller naturen.

En tilstand som forløser en nødvendighet for butoh, som katalysator og redskap for formidling av spesifikt sceniske, og poetisk filosofiske kvaliteter.

 

Historisk
Som kjent oppsto butoh gjennom legendariske Tatsumi Hijikata (1928 – 1986), post ww II, i et egnet motsvar på krigens uhyrligheter, som et redskap for å utvikle dansen på mer egen-kulturelle premisser, enn uten videre å adaptere den vestlige ekspresjonismen. Hijikata lot seg inspirere av samtidige, primært japanske kunstnere, hvor forfattere som Yukio Mishima var sentral, samtidig som butoh rent formal-estetisk bærer spor av europeisk ekspresjonisme, så som fra tyske Mary Wigmans danselære.

Mens Hijikatas noe eldre danse-kollega Kazue Ohno (1906 – 2010) tydelig har latt seg inspirere mer av andre kilder som flamenco og mime, og slik bærer et helt annet uttrykk. Hans måte kan sies å utgjøre en mildere, mindre konfrontativ retning innen butoh, begge høyt aktet og respektert av sine ulike tilhengere. Ohnos sønn dannet for øvrig butoh-kompaniet Sankai Juku, et meget velrenommert prosjekt, en absolutt trendgivende gruppe for vestlige butoh-dansere, og som for mange vestlige kunstnere ble et første møte med fenomenet butoh, gjennom vel dokumenterte performance med utøvende hengende nær naken, opp ned, i løse tauverk fra høye bygninger, uforglemmelig.

Det vil være riktig å nevne spesielt Yoko Ashikawa, Dairudakan, Carlotta Ikeda (i Norge i 1988, med forestillingen UTT), Min Tanaka (i Norge i 1993 – 1997, med audition, workshop og 3 ulike forestillinger, hvorav 2 soli, og 1 for ensemble på 14 utøvere under OL på Lillehammer), Anzu Furukawa (i Norge i 1989, med samarbeid med Zakraz og workshop) m.v., i denne forbindelse; toneangivende butoh-mestre og fremragende elever av første-generasjon, som i videre generasjoner samtlige, på ulikt vis, kan sies å ha hatt meget sterk inflytelse på og dominans over utviklingen og fremveksten av vestlig generelt og norsk spesielt utøvende butoh-dans.

I Japan hender det at det sies det at det er det samuraiske og det vikingske element som harmonerer og finner gjenklang, når norske kunstnere naturlig søker seg til det japanske uttrykket, det kan være, likefullt kan det være haiku-preget og poesien ikke ulikt Fosse og Hauge i moderne tid, versus kvad-tradisjonen rent historisk, hvem vet.

 

Saktehet som dyd
I dag som tidligere handler butoh samtidig om, å forholde seg til et stadig akselererende samfunnstempo og jag, ikke formildet under globaliseringens tidsalder. Det blir sagt at innen butoh- performance som underground uttrykk de første år, utgjorde tidvis nakent fremført aksjons-performance i urbane gate-strøk nær hoved-konsensus innen butoh-tradisjonen.

Utøvere kunne den gang risikere anmeldelse – ikke primært grunnet nakenhet, men for å danse i et for provoserende sakte tempo, i en stadig eskalerende verden, som fordrer fortgang og automasjon, mer enn individuelt – samtidig egoløst, evt. kollektivt sådan reflekterende bevegelse.

Enkelte butoh-kollektiv gikk inn i nattklubb-Tokyo som deltidsjobb, andre opprettet økologiske landbrukskollektiv på landsbygden i pakt med naturen, som grunnlag for å tilføre bevegelsen riktig inflytelse.

 

Fagvitenskapelig
Når ulike høgskoler og universitet ber meg om kommentar til studentene sine MA og BA oppgaver om butoh, i forbindelse med karaktersetting ved eksamen, har det hendt at jeg ved anledning ser studenten tendensiøst beskrive butoh, som om butoh oppsto for første gang i dennes oppdagelse av den, i det personlige møtet med uttrykket. Uten først og fremst via et historisk eller kunstnerisk overblikk over fremveksten. Det er ikke studentens feil alene, læreinstitusjonen mangler ofte adekvat undervisningsmateriale om dette kunnskapsfeltet.

Flere norske billedkunstnere, dansere og skuespillere har kjennskap til butoh, og enkelte har anvendt dette uttrykket som et nokså gjenkjennelige verktøy i løpet av en karriere.

Like siden 70-80-tallet, med en oppblomstring på nittitallet, gjennom forestillingen The Dance of Life, iscenesatt i sin tid som en del av Kulturprogrammet under OL på Lillehammer i februar 1994, med gjenopptakelse til ULTIMA-festivalen i Oslo og under Tokyo International Festival of Performing Arts på Setagaya Theater høsten 1997. På det tidspunkt med Black Box Teater som norsk produsent, og undertegnede som danser (både i 1994 og 1997, og i flere av Tanakas produksjoner internasjonalt), samt som prøveleder, koreografi-assistent og casting-ansvarlig for nye medvirkende/ vikarer/ understudies i 1997-gjenopptakelsen av The Dance of Life.

Undertegende fungerte videre også som medprodusent for hans solo I.. sit i Oslo, vist i Botanisk Have og på BBT i 1996, med ansvar for lys, lyd og casting av en norsk gutt medvirkende i forestillingen, samt engasjement av fotografer og gjennomføring av dokumentasjon, poster-design og reklamemeateriell, bl.a.

Videre samarbeidet undertegnede i flere større produksjoner som danser i Min Tanakas verk, og i workshop-sammenheng, frem til 2000-tallet, i Japan og internasjonalt.

 

Ren ai
Praktiserende som lar seg fasinere av butoh i dag, danser gjerne en tilnæremelsesvis ´ren ai butoh´, en kjærlighet og beundring for uttrykket butoh, mer enn en tradert førstehånds butoh. Likefullt traderes nettopp typisk og gjenkjennelige butoh øvelser i ulike workshop- og prosjekt-sammenhenger, av ulike mestre, gjennom generasjoner.

Butoh er først og fremst egoløs, udogmatisk dans, og idéen om en metodelære harmonerer således lite med butoh som idé.

Ved at tiden tidvis virker moden for at det kan la seg anvende begrep som ´metode´ i relasjon til en gjenkjennelig butoh didaktikk, i perspektiv av en butoh-utøvelse som per se er fri fra dogmer, vil en hovedinnvending nettopp alltid tilbakevende til at uttrykket da allerede er stivnet, tilgjort og fylt av bevisst eller ubevisst ego.

Ved metode- eller skole-standardisering av butoh, står uttrykket nettopp da i fare for å miste det avgjørende elementet av det levende og fri, som butoh i sin betingelsesløse autensitet kjennetegnes ved.

Samtidig er det et faktum at instruksjon og iscenesettelse kan fremstå som autoritær – som i en dikotomiens og motsetningenes filosoferende dans, en dans mellom kulturer, mellom koreograf og danser, mellom ego og det egoløse.

 

Naturlig fremvekst
Det er ikke først og fremst relevant å dele inn i generasjoner, men i hvilken type butoh man utøver.

Det kan også være nødvendig å skille mellom butoh som ren terapeutisk undervisnings-form og scenisk kapasitet og relevans.

I Norge er det først og fremst tradisjonelt utdannede, profesjonelle dansere og skuespillere, noen billedkunstnere, som har vært og er markante skikkelser innen butoh.

 

Kompetanse
For enkelte holder det med gleden, gjenkjennelsen, eller det terapeutiske innholdet i møtet med butoh i læresammenheng, eller som publikum.

Scenisk fremvisning fordrer nødvendigvis en selektiv anvendelse av profesjonelt performative redskap og egenskaper, før som nå.

Også i dag er det stor forskjell på grad av mestring, utøvelse, og forståelse av det kunstneriske og kulturelle uttrykk som kalles butoh, i form av den mørke sjels dans.

 

Institusjonell aksentuering
Japansk innflytelse er også å finne på Den norske opera & ballett i dag, gjennom flere japanske dansere der, enkelte med synlig kunnskap om butoh som kilde til avant garde bevegelse. Også i deler av Carte Blanches repertoir spores gjenklang av inflytelse fra butoh, mange uttrykk av dagens samtidsdans kan spores tilbake til japansk samtidsdans. Norges-baserte Yuiko Shinazaki søkte i sin tid jobb hos Min Tanaka, uten at hun fikk den, hun fikk i stedet sin karriere i Norge og Europa.

 

Veien videre
De ulike danseriske uttrykk er i stadig utvikling og dialog, uten at det forstyrrer selve essensen av butoh, som den oppsto, eller bekkene som sildrer videre via denne kilden.

::::::::

 

Forfatter og opphavsrett:
Monica Emilie Herstad, e-mail: herStay@gmx.com

 

Litteratur:
https://kunstbevegelsen.wordpress.com/2013/03/11/ren-ai-ssance-butoh-ukens-retrospektive/
Dancing Into Darkness: Butoh, Zen, and Japan: Sondra Horton Fraleigh: 9780822940982: Amazon.com: Books
http://www.japantimes.co.jp/culture/2013/12/05/films/hajimari-mo-owari-mo-nai-no-beginning-no-end/#.U1eJcShQuf4

http://www.lmd.no/?p=12227
http://www.amazon.com/Butoh-Dance-Dark-Mark-Holborn/dp/0893812161

http://www.amazon.com/Dancing-Into-Darkness-Hardcover-Fraleigh/dp/B00CKB9E2C
http://www.amazon.com/Butoh-Metamorphic-Dance-Global-Alchemy/dp/0252077415
http://www.nrk.no/programoversikt/avansert/?p_otr_prog_id=OKFV03000704&p_otr_sendedato=20040217&p_otr_anntid=22.30&p_otr_kanal=NRK1&p_knapp=Omtale&p_artikkel_id=0

 

Den mørke sjels dans

FOTO: Kazue Ohno, på forsiden av den fantastiske boken Dance of the dark soul, med oversikt over butoh og dens etterfølgere i den spede begynnelse; første- og annengenerasjons japanske butohdansere.

 

Monica Emilie Herstad in front, in Min Tanaka´s performance The Dance of Life

Monica Emilie Herstad in Min Tanaka´s performance The Dance of Life based on Edvard Munch´s life

 

FOTO 1: Min Tanaka with THE DANCE OF LIFE, 1997 Tokyo International Festival of Performing Arts, and ULTIMA-FESTIVALEN 1997, dancer Monica Emilie Herstad front, and actor Nils Peter Underland. Photographer: Marit Anna Evanger.
Premiere: Winter Olympics Lillehammer 1994, Maihaugsalen and BBT

 

 

 

(Med forbehold om korrekt gjengivelse av (Furukawas) årstall for samarbeid stemmer.)

Advertisements
Comments Off on En foreløpig skisse: Butoh i Norge og internasjonalt