Home

Bedre støtte til hjemvendte utenlands praktiserende frilans kunstnere 

  • Uten internasjonal kunstutveksling kan det inntre isolasjonisme

Det er trist at ikke alle kunstnere i hele verden har det like godt som i Norge. I den forbindelse settes det her søkelys på et annet fenomen, hvordan lønnes de norske kunstnerne som har lang utenrikserfaring? Får de automatisk være en del av den norske lønnsveksten? Eller blir de behandlet som stadig ny-etablerte? Hvorfor/ hvorfor ikke?

::::::::

«(…) midlertidige jobber (…) er mindre attraktive for oss enn for unge mennesker fra andre land.
De aksepterer i større grad usikkerhet i arbeidsforholdet, de tåler lengre arbeidsdager og færre sosiale goder,
(…)
uttrykket «Nordmarka-syndromet» gjelder også her: Vi har det for godt i Norge. Gode lønninger, gode sosiale ordninger og det er akseptabelt å være hjemme med syke barn.
I FN er foreldrepermisjonen på fire måneder, og ingen går hjem før sjefen går hjem.
I New York jobber mange lange dager og på kveldene på grunn av tidsforskjeller. For mange blir dette for heftig»
Utdraget er fra dagens Aftenposten, som fokuserer på hvorfor nordmenn i bunn og grunn foretrekker hjemlige forhold.
 
Utenlands kunstnerisk praksis
Kunstnere som har jobbet ute over tid, i NY, EU, og innen de nye økonomiene, i BRIC-land, eller ulike kontinent som Asia, opplever ulike arbeidsforhold, som kan variere sterkt fra land til land.
Dermed er  det desto viktigere at norske fonds ivaretar kunstnere som ofte gjør prestisje internasjonalt.
Der ute kan hierarkiske, lavtlønte strukturer være vanlig, hvor stor gjestfrihet tilbys (men uten å kunne tilby betaling etter norske satser), over ulike deler av jordkloden. Det er på sett og vis lagt opp til at Norge ikke  lønnsteknisk skal kunne korrespondere med andre deler av verden, kan det tidvis virke som.
I et nordisk perspektiv er dette positivt, slik vil man kunne forsvare og bevare velferdsstaten hjemme. Det er her den supplerende fondsstøtten fra Norge ideelt sett skal komme inn, og betale kunstnerne satser tilpasset norske levekostnader.
Utenlands kompetanse handler ofte om minst like høye faglige ambisjoner, etterspørsel og evne til å tilegne og tilpasse seg ny kunnskap, og man velger som kunstner dette tilbudet som attraktivt, ved å se det som noe mer enn det  økonomiske alene som øverste prioritet. 
 
Økonomisk uforutsigbarhet erstattes av fondsmidler
Supplerende norske fondsbevilgninger har ofte aktivt støttet internasjonal virksomhet, men er relativt uforutsigbar, og det er et problem.
Meritokratisk suksess, høy kompetanse-faktor, verdifull læring og nettverksbygging, men permanent økonomisk krise kan være utfallet, for norske kunstnere som opptrer internasjonalt.
Her må det inn sikrere betingelser for å verne norske kunstnere økonomisk, i utenlands-sammenheng. Kunstnere som opptrer utenlands kan oppnå de største meritter, uten at dette belønnes ekvivalent fra norske forhold, der må støtteordningene være raskere på plass og mer våken og fleksible, ellers gjør denne situasjonen det for utfordrende og risikabelt, til å velge internasjonalisering som praksis innen kunsten.
Av erfaring kan en kunstner motta påskjønnelser i form av priser og enkeltstøtte, for så brått å erfare at støtten uteblir en fase på opptil flere år, siden enkelte norske fonds og konsulenter er trege og lite dynamiske mht å følge opp en enkelt karriere, for så igjen noen år senere, å følgelig strømme på, ved utbytte av fondsutvalg og -saksbehandlere.
Det virker tidvis som at tilfeldig saksbehandling er mainstream, og det gjør situasjonen unødig sårbar og uforutsigbar, i tilbakeskuende perspektiv. Men ved at man er i vinden som kunstner, virker det selvsagt som om det går fremover, og det gir grunn til forventet ny støtte, men den er da i for stor grad overgitt til tilfeldighetene, fondene utviser ofte ingen jevn donasjons-praksis som stemmer overens med kunstnerens kvalitative oppnåelser, det gjør det vanskelig å erfare økonomisk kontinuitet.
 
 
Om å dedikere seg til sin kunstnerpraksis 
De økonomiske betingelsene ute – det varierer selvsagt fra land til land, lar seg ikke umiddelbart overføre til norske forhold. Ved sammenligning, fungerer utenlands-løsningen ofte svakt sett i relieff til norsk-innrettet økonomi.
Aberet er, man kan risikere å komme hjem som økonomisk underklasse, ved siden av fonds-rike kolleger, hvilket gir grunn til å stille spørsmål om hva suksess er. God økonomi, eller faglig prestisje? Helst begge deler under ett, selvsagt.
Man returnerer etter faser suksessrik utenlands virke, til kolleger med landfast base i Norge, som risiko-løst har hatt hovedbase i Norge hele sitt arbeidsliv. Men de har kunst-enheter som i løpet av en karriere støttes opp mot en halv milliard, som igjen utløser bolig på Frogner, Ullevål Hageby, hus med hage, au pair, hjemmeværende partner, kjernefamilie.
Hva velger man så? Utenlandskarrieren? Noen gjør det, selvsagt. For å være en god kunstner må man dedikere seg kunstnerisk, uavhengig av økonomi, er det ikke uvanlig å hevde fra internasjonalt mester-hold.
 
Autentisk internasjonal
Det er viktig  å skille mellom de norsk-initierte prosjektene i utlandet, med norskstøttede og norske lønninger, og de mer autentisk internasjonale, uten primært i utgangspunktet norsk-støttede initiativ. Det vil si: Prosjekter gjerne støttet av UD i utgangspunktet med reisestøtte, og oppfordret til gjennom bilateralt godkjente samarbeidsavtaler mellom land, men da ikke med ekvivalent kapital-tilstrømning fra Norsk kulturråd i tilstrekkelig grad, de henger ofte litt etter. Kulturrådet er intet UD, kort sagt. Til det mangler de visjoner og er for lite orientert, virker det som.
Her i denne artikkelen, snakkes det primært om norske kunstnere turnerende i utlandet, alltid med land som Norge har samarbeids-avtaler med selvsagt, men som jobber på det internasjonale kunst-markedets betingelser, og hvilke økonomiske implikasjoner dette kan røre ved.
Prestisjen, respekten og nettverkene turnéene bringer med seg,  er av vesentlig betydning for Norge. Men den økonomiske ulikheten mellom ´ute´ og ´hjemme´ kan desverre være enorm. Det er der norske fond har en større jobb å gjøre mht å supplere kunstnerne med midler slik at turnéen fullfinansieres.
Det kan ikke være meningen, at de kunstnerne som satser utenlands, risikerer å bli avspist ved hjemkomst, slik at turnéen går i minus, og de må betale av egen lomme. Profesjonelle kunstnere med betydelige kunstneriske resultat, uten at økonomien er tilsvarende på topp, må selvsagt støttes i romslig monn, på samme nivå som landfaste kolleger.
 
Fondsmidler som økonomisk utjenvning
Det blir etter hvert, når man ser tilbake, til tross for prestisjefylte invitasjoner, regnet som hasardiøst og selvforskyldt å jobbe internasjonalt, flere blir i stedet belønnet enormt for å holde seg hjemme, hvor lokale scenekunstkonsulenter kan følge arbeidene på nært hold. Dette er uheldig rent politisk, og kan føre til isolasjonisme.
Valget om å bli hjemme kan være lett, for de fleste. Det kan økonomisk virke riktig, men kunstnerisk mottar man da ingen impulser utenfra, det er uheldig for det kunstneriske arbeidets utvikling. De bør bedre støttes, de som er så heldig å bli invitert på turné med seriøse utenlandske samarbeidspartnere, og det tjener kunst som næringsliv. Norge bør støtte opp om de kunstnerne som blir invitert til solide samarbeidspartnere i utlandet, til tross for at økonomien i landet man besøker ikke er konvertibel til norske forhold. Det er her de norske fondene kommer inn, støtt kunstnere som dokumenterbart gjør et større kunstnerisk arbeid for Norge i utlandet, det kan være som nyskapende Ibsen-presentasjon og lignende.
 
Lite ensrettet støtte-forvaltning
Misforholdet i situasjonen gjør det underlig å komme hjem. Ved at man gjør faglig suksess utenlands, uten økonomisk prestisje i høysetet, bare det i seg selv stilles det spørsmål ved i det norske samfunnet.
I Norge kan ulikheten ved hjemkomst dreie seg om tildelingen ved ulike årsbudsjetter, som kan variere mellom henholdsvis kr. 70 000 vs 3 MNOK for kunstenheter som drives av ulike  frilansere, med i utgangspunktet samme kunstfaglige nivå. Hvorfor denne enorme forskjellen på tildelinger mellom kunstnerisk mer likestilte konkurrenter? Forskjellen på tildelingene, kan det vise seg, er at de som mottar minimalt har satset ute, de andre med hovedvirket hjemme. Det virker som om fondene glemmer at de utenlands utøvende har vel så høye utgifter å betale hjemme i Norge.
Kan det tenkes at kunstnere som samarbeider med EU, Kina, eller andre sensitive allianser, blir automatisk diskvalifisert på noen måte? Til tross for at samarbeid med disse landene står på Norges offisielle agenda over (bilaterale) samarbeidsland, og til tross for at samtlige av turnéene oftest støttes av UD, kan det være at enkelte fondsansatte motarbeider kunstnere som viser kunst i disse landene, til tross for at Norge offisielt har samarbeidsavtaler med disse landene.
 
Kunstnerisk anerkjennelse
Det kan virke som at suksessrikt autentisk virke i utlandet, i stedet sanksjoneres ved hjemkomst, mer enn anerkjennes av en eller annen årsak. Dette ved at kunstnere som oppnår utenlandske meritter, i land Norge har bilaterale samarbeidsavtaler med, likevel ikke tilgodesees bevilgninger i romslig monn.
 
Dette at man turnerer internasjonale festivaler i India, til strålende tilbakemeldinger i TimeOut og øvrige medier, er en glede, men det betyr ikke at indisk lønnsnivå er nok i Norge ved hjemkomst, selvsagt. Som et eksempel.
 
Der oppstår det et misforhold. Det er de norske fondene som må påsé at bevilgningene strømmer til kunstnere som beviselig leverer på nasjonalt og internasjonalt høyt nivå.
Bevilgninger tilpasset et norsk kostnads-nivå.
 
Norske kunstneres utenlandssatsning, med målbare resultater, må belønnes i større grad, etter norske forhold.
 
 
Litteratur: 
http://www.aftenposten.no/okonomi/Heller-Nordmarka-enn-internasjonal-karriere-7537146.html#.U0t8aShQuf4
 
NB, Artikkel oppdateres jevnlig.
 
 
Reklamer
Kommentarer er skrudd av for Bedre vilkår for frilansere som kommer hjem etter lengre virke internasjonalt