Home

Flere kunstnere,

22500 kunstnere i Norge, hvorav 6000 nyutdannede i senere tid lider som svaklønte økonomisk?
I utgangspunktet ressurssterke individer blir ved kunstnerkarriere ofte tvunget inn i en ny økonomisk underklasse, etter påkostet romslige utdannelsesstrukturer.
Anvendes det for store ressurser på kunst-utdannelsessektoren, sett i forhold til å skape arbeidsplasser for kunstnere etter endt BA?
Legges det for lite vekt på å utvikle et selvbergende arbeidsmarked for kunstnere?
 
::::::::
 

Arbeidsmarked

Forespeiler høgskoleinstitusjonene det virkelige arbeidsmarkedet for kunstnerne – vil utdannelsesinstitusjonen som de kunstkatedralene de arkitektonisk ofte kan fremstå som, for noen være den ene muligheten, det ene glimtet i et karriereløp man er i kontakt med noe som for noen få kan gi delvis fortjeneste eller (fast) ansettelse innen noe kunstrelatert?

Grunnet økende rekruttering til kunstfeltet er det nå mange høgskoleutdannede norske scenekunstnere utdannet i Norge og utland, som verken får oppdrag som utøver eller skapende kunstner i Norge. Ei heller underviser man, eller kvalifiserer for statlig prosjektstøtte, eller opptrer ved etablerte festivaler.

Enkelte av disse viser en tendens til å gå sammen i frie strukturer uten ledelse, i løse prosjekter og forum hvor det i prinsippet settes store krav til økonomi og avtaler, men hvor resultatet  i realiteten renner ut i sand, det blir som å slå hull i luften. Man sitter i stedet uten oppdrag, og ender da opp med å gå sammen i løse, underbetalte strukturer, med alternative prosjekter som ikke ferdigstilles, i forsøksvis selvlagde festivaler.

 

Metastruktur

Situasjonen reflekterer en manglende metastruktur over ferdig utdannede kunstnere – hvis interesser slik det nå er ikke ivaretaes, hverken av kunstnerne selv, fagforeningene eller statlige fond som kulturrådet.

Prosjektledere og administrasjon underbetales, faglig ekvivalente prosjektkonstellasjoner behandles ulikt av statlige fonds, gode kunstneriske resultater belønnes ikke, finansieringsgrunnlaget er sprikende og uforutsigbart.

 

Kvalitet

Betyr dette at nivået nå er senket ved institusjonene, mht inntak eller forringet undervisning, eller er  det simpelthen for mange utdannet i forhold til arbeidsmarkedet og der tilhørende etaters manglende utvikling av styrkede infrastrukturer som metsjer den enorme tilførselen av nye kunstnere?

Er Kulturrådet tilført friske nye midler i så stort monn at alle de frie kunstnere kan overleve gjennom sine prosjekter? Selvsagt ikke.

I motsatt fall bør utdannelsesinstitusjonene revurdere sin posisjon, eller ta inn langt flere på timerlærer-, fastlønns- og forsker-basis, som ansvarlige for en resyklering av kunstkapasitet.

Men hvor går kunsten hen, dersom man går rett fra høgskolen og inn i et undervisningsløp som eneste kunstneriske utfoldelse.

 

Fremgang

Gode kunstnerne blir valgt og valgt på nytt, i stadig nye profesjonelle sammenhenger, men desverre uten at dette automatisk lønner seg økonomisk i norsk kulturfonds-skala, hvor tilfeldighet ofte er mantra. Det er vi som fremtidsrettet nasjon sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv ikke tjent med.

Hvordan kan situasjonen løses mest formålstjenlig?

Det er ikke akseptabelt at i utgangspunktet ressurssterke individer ved kunstnerkarriere blir tvunget inn i en ny økonomisk underklasse i Norge.

Å ta vare på talentene er og vil være i overskuelig fremtid, norsk kunstforvaltnings fremste oppgave.

 

Litteratur:

http://www.dagbladet.no/2013/11/22/kultur/kronikk/debatt/meninger/debattinnlegg/30468381/

Advertisements
Comments Off on En skjerpet kunst?